Størrelse og innsats teller

Jeg tillot meg å ha litt forhåpninger før siste hjemmekamp basert på den fantastiske hjemmeformen vår i det siste, samt det siste møtet vi hadde mot Bodø-Glimt hjemme. Jo da, det ble tap i cupkampen vi spilte juni, men jeg er nok ikke alene om å se tilbake på akkurat den kampen som kampen da sesongen snudde til det positive for Vålerenga.

Den kampen (0-1 tap) var den første kampen Magnus Sjøeng sto i mål for A-laget, og gutten sto som en levende vegg. Reddet straffe og greier. Hvis vi bare kunne gjenskape magien fra den kampen og pare den med den tidligere omtalte hjemmeformen vår, samtidig som vi forhåpentligvis klarte å hamle opp med Bodø-Glimts angrepsspill, ville alt ligge til rette for en god fotballkamp der riktig fotballag sto igjen som seiersherrer.

Sånn gikk det ikke. En mann i undertall etter et kvarter, mot et lag som er gode til å skape overtallssituasjoner i motstanders boks. Dermed festet både Rosenborg og Bodø/Glimt et noe større grep om de gjenstående medaljeplassene, mens vi mest sannsynlig kan se tilbake på en sesong der vi akkurat ikke klarte verken det ene eller det andre.

Likevel er det noen lysglimt å se tilbake på etter en såpass begredelig kamp. Ikke sportslig, for all del. Det skulle tatt seg ut. Men fra mitt supporterperspektiv er det likevel noe å glede seg og humre over, i etterkant av en drittmatch uten like.

Les alt om Vålerenga her!

La oss begynne med det humreverdige, altså glimtfansen. Det er så utrolig søtt hvordan tilhengere av en bitte liten klubb som opplever mer sportslig suksess enn jeg kan huske noen annen askeladd har opplevd i norsk fotball tidligere, plutselig har fått det for seg at de liksom er en storhet i supportersammenheng.

Ærlig talt, jeg har hørt at nordlendinger kan være svære i kjeften, men det går an å ha litt gangsyn. Selvfølgelig er det flere som vil kle seg i grelle, gule drakter og kanskje blir med på en tribunesang oftere enn det de vanligvis ville gjort, når laget ditt har til vane å vinne med flere mål og begynner å få besøk av storklubber fra resten av Europa. Det betyr på ingen måte at du plutselig har verdens mest fantastiske supportere for det. Det betyr bare at du har medgangssupportere.

La oss se hvor mange som engasjerer seg når denne gullperioden endelig er over, så kan vi snakke om hvem som har de beste supporterne. For ordens skyld. Vålerenga, Lillestrøm og Brann har de klart beste supporterne i norsk fotball. Dette er klubber der suksess er flyktig, men alltid mønstrer større ansamlinger med syngende supportere. Deretter kunne vi dratt fram Rosenborg og Stabæk, men disse klubbene kommer til kort i den større sammenhengen. Førstnevnte mønstrer gjerne godt med folk på tribunen, men tribunelivet er fortsatt knyttet til tidligere suksess.

På Nadderud er de gode til å bruke overskuddslageret av ideene som vestkantrussen ikke satte til liv og, sammen med sterkt engasjement, skape noe ut av dem på tribunen, men her snakker vi om et av de tilfellene der størrelsen teller. Hvem er de som er så få? Jo, det er Stabæk, små og blå. Men det skal i hvert fall glimtfansen ha. De har klart å skape betydelig mer engasjement rundt sin sportslige suksess enn det Molde har klart, men det er ikke en målestokk man skal være så utrolig stolt av.

Nå vil sikkert noen nordlendinger lese dette og tenke at jeg er misunnelig. Det er helt riktig. Jeg unner dere på ingen måte ikke suksessen, og trøster meg med at når dagen er over må dere tilbake til Bodø. Akkurat det unner jeg dere.

Og hva har jeg så å glede meg over? Passende nok, mine medsupportere. Maken til støtte vi ga gutta våre under og etter denne fadesen av en kamp tror jeg vi må tilbake til nedrykket i 1996 for å finne. Jeg er fortsatt hes og vil tippe at de 3000 andre rundt meg på Østblokka sliter med det samme.

Og det er dette som gjør meg stolt av å være en del av verdens mest fantastiske klubb. Jeg hadde absolutt satt pris på mer gull og grønne skoger, misforstå meg rett. Det bør alltid være hovedmotivasjonen foran enhver kamp. Men mangel av skog skal aldri hindre meg i å støtte klubben i mitt hjerte. Akkurat det er jeg ikke alene om, og det fikk vi bevist nå sist. La oss fortsette med det, så kan andre snakke om så fantastiske de er til å se på at laget deres vinner så mye.

Trond Erik Sandgren

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag

Hold deg oppdatert. Få Oslosportens nyhetsbrev fra Dagsavisen!