Rekyl for det norske omdømmet

I idrettens verden er en avsagt dopingdom nesten uten nyanser når den først er avsagt. Derfor er dommen fra idrettens voldgiftsdomstol (CAS) så overraskende. For det store flertallet som aldri setter seg inn i detaljer om bruk av astmamedisiner og sakens øvrige premisser, er dommen i seg selv mer enn nok til å sette Martin i samme katgori som idrettsverdenens skurker. Han er fratatt seieren i verdenscupen sammenlagt og Tour de Ski. Det er det selvfølgelig en grunn til. Og det er den konklusjonen som fester seg.

Det er ikke opplagt lett å skjønne hvorfor saken har vært holdt hemmelig under hele prosessen. Ja, den kunne ende med frifinnelse slik de involverte håpet på. Men offfentlighet rundt saken kunne gitt en debatt om gråsoner som hver dag utfordrer hele antidopingarbeidet. Bruk av astmamedisin er omstridt, uavhengig av hva nordmenn måte mene om det.

Seierherrene er dem som mener at dopingen er et globalt kaos der ingen er rene. For når titlene er lest og konklusjonene trukket, og man leser videre om «systemfeil», går tankene til andre land og andre regimer. Onsdag ble dommen mot MJS brukt for det den er verdt i land som har vært kritiske til den norske selvgodheten i dopingspørsmål. I Russland og Polen har man i årevis vært nådeløse til den norske bruken av astmamedisin. Russlands tidligere skistjerne, nå skipresident Jelena Välbe har i fullt alvor sagt at astmatikere som Johnsrud Sundby og Marit Bjørgen burde deltatt i Paralympics i stedet for OL.

Saken kommer samtidig som IOC vurderer å stenge Russland ute av OL i Rio. Dimensjonene er himmelvide forskjellige, men når verdens beste skiløper fra det skinnhvite Norge blir dømt, er det en gavepakke til den russiske toppledelsen som mener alle har sine svin på skogen. Martin Johnsrud Sundby er fratatt seieren i Tour de Ski for feil rapportering av en lovlig medisin. Men kan bli vinner av femmila i OL i Sotsji hvis det blir bevist at de tre russerne foran ham på lista var en del av den statsstyrte russiske dopingen. Enn så lenge er han nummer fire.

Antidopingarbeidet går på smeller hver dag. Regler er uklare og tolkes forskjellig. Ved årsskiftet ble en hjertemedisin plutselig forbudt og et utall russiske utøvere gikk i garnet, Var det deres egen feil eller var det legene og rådgivernes misere at de ikke oppdaget det? Hvor er idrettsutøvernes rettssikkerhet oppe i dette? I Martins tilfelle henger ikke forseelse og straff sammen. Men alt får samme stempel og går under samme fellesnevner: Doping.

Når leger, skiledere og antidopingorganene prøver å forklare uenigheten om regeltolkninger, er det bare en mann som rammes: Utøveren. Slik er denne saken et eksempel på dopingreglenes begrensninger. Her skulle antagelig forbundet vært straffet, ikke utøveren.