Når idrettshelter dør

«Heroes come and go, but legends are forever», sto det på et stort banner med bilde av Kobe Bryant, hengt opp i Manila. I Los Angeles samlet tusener seg utenfor Staples Center, hjemmebanen til Los Angeles Lakers, klubben hans gjennom 20 år.

Fra andre steder av verden strømmet det på med kondolanser og markeringer, inkludert verdens største fotballstjerner.

Noen nyheter blir globale. Selv i Norge, her interessen for basketball ikke er overveldende, toppet nyheten i de fleste nettsteder søndag kveld.

For en hel generasjon unge amerikanere var det et sjokk de fikk servert. Kobe Bryant er død, 41 år gammel. Det er noe med amerikanske baskethelter og den statusen de får over hele verden. Jeg har vært i samme rom med ham en gang, pressekonferansen før han ledet USA til OL-gull i Beijing i 2008. Han tok hele rommet. «Dream Team» ble et begrep, uavhengig av nasjonal tilhørighet.

Så da både Donald Trump og Barack Obama sendte sine kondolanser mandag var det et speilbilde av den samlende effekt slike personligheter kan ha. Michael Jordan fikk sin etterfølger. 198 centimeter høye Kobe Bryant ga basketen enda en dimensjon gjennom sitt artisteri og terping på detaljer. Han var sønn av basketspiller Joe Bryant, som avsluttet sin karriere i Italia. Dermed fikk Kobe sine barne- og ungdomsår i Milano før familien flyttet tilbake til Philadelphia da han var 13 år gammel. Ingen visste da at han skulle bli en legende.

I USA handler idrettsbildet om baseball, basketball, amerikansk fotball og ishockey. Unger over hele verden har lekt seg med en ball og en kurv, en enkel logistikk på linje med en fotball og et mål. En ball, en kurv og en drøm.

Hans egen datter, 13-åringen Gianna, var med ham på den ulykksalige helikopterturen da de selvfølgelig skulle på en basketkamp. Kobe hadde fire barn, alle døtre. Også Gianna skulle bli basketspiller.

Utenfor Staples Center vokser blomsterberget. Den ideelle idretten skal være samlende, og de største profilene blir udødelige. Legendene har evig liv.