Kunstgressenkas bekjennelser

Denne uka skrives ikke spalten av en supporter, men en pårørende. Det er i hvert fall slik det føles å være gift med en som elsker Vålerenga. Jeg er hun som sjekker liverapportene fra kampen på mobilen, ikke fordi jeg bryr meg om kampen i seg selv, men fordi jeg vil vite om jeg skal tørke tårer når mannen kommer hjem igjen.

Som kunstgressenke har VIF spilt en om ikke sentral, så i hvert fall en gjentakende rolle i livet mitt de siste seks årene. Omtrent hver helg i sommerhalvåret har min omsorgsfulle og snille ektemann, den gode kjempen som får dårlig samvittighet hvis han virker det minste sur, fått en midlertidig personlighetsendring jeg aldri har sett maken til før jeg traff ham.

Trond Erik Sandgren skriver ofte denne spalten. Etter vår første date tenkte jeg at han var usedvanlig hyggelig og omtenksom, og det tenker jeg fortsatt. Fysikken hans kan minne litt om hulken, hvis hulken elsket sjokolademelk like høyt som han gjør, men ellers er han like blid som barna på leverposteiboksen. I starten var det smått irriterende at denne fine mannen skulle stikke av i fem timer for å se en totimers kamp på Ullevål, men jeg fikk ham da tilbake igjen etterpå. De første årene av ekteskapet vårt så jeg bare et snev av supporterpersonligheten hans når det var bortekamp på TV. Da forlot jeg som regel heimen for å finne på noe bedre.

Det var først sommeren 2020 jeg virkelig fikk se de alvorlige psykologiske konsekvensene Vålerenga har for mannen min. Med en nyfødt i hus og en pandemi utenfor var vi ganske låst hjemme, men endelig fikk Eliteserien ta igjen kampene som ikke fikk starte på våren. Vet du hva det innebar? To kamper i uka. På TV. Hjemme.

Når Vålerenga ligger under forsvinner min muntre og utadvendte mann. Når motstanderen scorer blir han ikke sint, han blir skuffet. Den ellers så engasjerte karen blir mutt, han blir innesluttet, han blir gretten. Han trøstespiser. Sesongen startet turbulent, og uten fluktmuligheter fikk jeg ta og føle på anspentheten, engasjementet, tårene. Min sindige mann var på følelsenes Tusenfryd i stormfullt vær, og jeg måtte være med. Jeg hadde aldri trodd at fotball skulle få meg til å føle på hvor slitsomt et ekteskap kan være.

Det ble heldigvis en god sesong etter hvert. Vår lille baby skvatt litt av pappas jubelbrøl under hver scoring, riktignok, men gladpappa var tilbake. Jeg lærte meg hvem Aron Dønnum var og takket ham i mitt stille sinn for at han reddet mannen min fra vinterdepresjon. Til slutt kunne vi sammen gråte av glede da far endelig vant loddtrekningen om billetter til hjemmekampen mot Rosenborg en kald desemberdag.

Jeg hadde en periode på barneskolen hvor jeg syntes fotball var gøy. Akkurat som pandemier gikk det også over, men min variant av post-covid er at jeg plutselig bryr meg litt igjen. Ikke bare kan jeg navnet på flere fotballspillere, men jeg kan til og med kjenne igjen noen av dem på gata. Mannen min syns det var festlig hvor glad jeg ble da Aron Dønnum kom tilbake til Vålerenga, men det er kanskje ikke så rart. Dette er fyren som fikk oss gjennom pandemien.

Hvis det er én ting jeg lærte av pandemien, så er det at hjemmekamper er bra for forholdet. Mannen får luftet sine VIF-relaterte gleder og bekymringer med andre troende, og selv om det er kort vei hjem fra stadion har han bearbeidet de mest ekstreme følelsene før han kommer inn døra. I et kvart århundre har han vært med i Vålerengas flaggborg, den gjengen som løper med latterlig store flagg mellom vannsprederne før kampen. Jeg som før irriterte meg over det gaffateipede flaggutstyret i gangen har nå lært å sette pris på at han får utøvet sin religion et annet sted enn på balkongen.

Hjemmekamper mot Rosenborg skaper nok en gang glede i heimen. Lørdag 28. mai skal damelaget knuse trønderne, og dagen etter skal gutta gjøre et forsøk. Og enda bedre: Jeg får mannen ut av huset to dager på rad. En ting er at han forhåpentligvis blir i strålende humør av å se to knallkamper blant tusenvis av tilskuere, men jeg får også det jeg vil. Jeg får strikke i fred og ro.

Tonje Haugli

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag