«Ingenting å beklage, Kristian»

Kristian Thorstvedt fikk smertelig erfare virkeligheten etter at han i et øyeblikks frustrasjon tømte seg til VG i kjølvannet av 2-0-tapet for New Zealand i U20 VM mandag.

Midtbanejuvelen til Viking dunket til både mot både prestasjoner og laguttak.

Overskrifter – og påfølgende hylekor – lot selvsagt ikke vente på seg. Det eneste som er sikkert i slike saker er at noen blir krenket og støtt i sosiale medier.

LES OGSÅ: Fikk telefon fra pappa etter å ha slaktet lagets prestasjoner

Thorstvedt kom senere på kvelden med en beklagelse. På Twitter. Til lagkameratene.

Var det egentlig nødvendig?

Selvsagt ikke.

Det er regelrett provoserende at Thorstvedt føler han må beklage sin mening om at lagets prestasjoner var svake.

Alle som så kampen kunne jo se det samme. Prestasjoner handler nemlig ikke bare om å holde ballen i laget.

Enda viktigere er prestasjonene når det kommer til å sette ballen i mål – og når det kommer til å forsvare eget mål. På dette nivået var det som ble vist faktisk horribelt, flaut og svakt.

Det er også provoserende om en av Eliteseriens virkelige formspillere ikke skal ha rett til å føle at han burde hatt mer spilletid.

Absolutt alle som sitter på en benk mener det selvsagt det samme. Hvorfor skal det ikke være «lov» å si det høyt i norsk fotball?

Det gjelder heller ikke bare i fotballen. Generelt sett serveres norsk idrett pakket inn i silkemyk verbal bomull.

Alexander Kristoff er ingen beskjeden rudsbygding. Han sier stort sett alltid hva han mener og krenkefesten er aldri langt unna.

Ingebrigtsen-brødrene klarer også med jevne mellomrom kunsten å provosere sarte nordmenn. For i norsk idrettsretorikk lever janteloven i aller beste velgående.

Tenk om Zlatan hadde vært født med norsk pass?

Espen Iversen

Sportsleder i Dagsavisen Rogalands Avis