Hvordan går det a, Vål`enga?

Det måtte jo skje. Dag-Eilev Fagermo kom inn med store ord og føtter for å fylle vakuumet i de små ledige trenerskoene som sto ledige i Vålerenga, før sesongen 2020. Satte sitt preg fra første stund og dro til med en mildt sagt overraskende, men også svært gledelig bronsemedalje i sin aller første sesong i klubben. Dette var mens tribunene var tømt for å unngå pandemien, så et fåtall fikk med seg de sportslige gledene på stadion.

Jeg er likevel sikker på at hjemmekampene hadde vært stappa utover høsten hvis portene på Valle var åpne. Et Vålerenga i medvind er ren glede og en attraksjon mange ønsker å være med på. Før sesongen 2021 var det en større opprydning i stallen og selv om vi fortsatt hadde store forventninger, var det jo forståelig at vi ikke opplevde den samme suksessen som året før. Men denne sportslige duppen skjedde akkurat da publikum endelig fikk slippe til på tribunen igjen, og dermed mistet vi nok momentet som kunne gitt publikumsfest hjemmekamp etter hjemmekamp. Det at norsk fotballs største profil på den tiden, Aron Dønnum, ble solgt på sommeren og at det fortsatt var frykt for smitte, hjalp nok ikke noe særlig på publikumstallene det heller.

Likevel var det en følelse av at Vålerenga fortsatt var i en slags oppadgående kurve sportslig og 2022 var året vi virkelig skulle befeste plassen vår i toppen av norsk fotball. Fagermo hadde bygget opp spillerstallen ytterligere, flere unggutter skulle ta det neste steget, og spillere som ikke fungerte så godt i 2021 så ut til å ha funnet tilbake til formen. I tillegg var forsvaret styrket etter en sesong der vi slapp inn nest færrest mål i Eliteserien,

Spol fram ti serierunder og Vålerenga står med ti poeng og ti scorede mål, og Kjetil Haug har plukket ut 19 baller fra eget nett. På tribunen har det med et unntak vært skuffende oppmøte. For å oppnå disse mediokre tallene har vi hatt noe uflaks med skader og uttelling på banen, men i all hovedsak har vi underprestert.

Det måtte jo skje. Fagermo kunne jo ikke flyte rundt på en rosa sky og tro at han skulle slippe unna VIF-forbannelsen. Du vet den forbannelsen der potensialet i Vålerenga til å bli Norges beste klubb og et legendarisk fotballdynasti, kan regnes som en flere tusen tonns stein på ryggen vår. Hver gang vi har klart å dytte steinen litt opp og vist oss fram, har den rullet tilbake og nesten brukket ryggen vår i samme slengen.

Per i dag er vi et dårlig fotballag. Mange gode spillere, men det fungerer ikke på banen akkurat nå. Ingenting av dette betyr at jeg vil kaste Fagermo. To ting som har fungert fra første stund er hans satsing på yngre spillere, og hans bidrag til å skape en trygg klubbøkonomi. Med en så brokete økonomisk historie som Vålerenga har er ikke det siste noe å kimse av. Og det har i stor grad med det første å gjøre. I tillegg vet vi at Fagermo-fotball kan fungere og være veldig underholdende.

Jeg tror heller ikke at det er riktig å skjelle ut spillerne, slik det ble etter siste hjemmekamp. At spillerne skal stå skolerett foran klubbens supportere og høre ukvemsordene skreket av sinte og oppgitte tribuneslitere, er kun til hjelp for å få ut og bygge opp aggresjonen i skuffede sinn, og sannsynligvis bygge opp prestasjonsangsten til spillerne som ikke forstår hvorfor ting ikke fungerer. Jo da, det er sikkert en og to spillere som ikke har riktig innstilling der ute, men sånn på generelt grunnlag har jeg den kontroversielle troen på at de ikke går inn for å spille dårlig.

Det sagt så savner jeg krigermentaliteten fra spillerne og evnen til å stå opp for lagkamerater. En urettmessighet mot en VIF-spiller er en urett mot alle VIF-spillere. Ikke la ham stå alene i det. Vi så litt av det mot slutten av siste hjemmekamp, men da lå vi under 0–4 og det var seks minutter igjen av kampen.

Nå har vi fått et par ukers pause fra våre konstante blåmandager til å slikke sår og lade batteriene. Fagermo har meldt om forandring til en mer kynisk spillestil og dette trenger kjemping fra alle. Også oss på tribunen.

Fordi en ting skal aldri Vålerenga tape på, og det er støtten fra tribunen. Ingen klarer motgang bedre enn oss. Og som supportere med mange års motgang på kontoen vet vi også hva vi kan bidra med i motgangen.

Det virker som det er mye Vålerenga ikke kan om dagen, men motgang kan vi.

Av Trond Erik Sandgren

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen