Hvem skal løfte kvinnefotballen?

Sist uke ble det ramaskrik da det kom fram at Vålerenga hadde sagt nei til å få bortekampen mot Brann i juni flyttet fra Brann-damenes vanlige hjemmebane til Brann Stadion. Selv om Vålerenga ga beskjed om dette allerede i januar, var det en pressemelding fra Brann med triggerordene «sjokkert», «skuffet» og «forbannet» som fikk hele det norske mediekorpset på banen.

I alle landets aviser var det intervjuer med indignerte bergensere, sjokkerte spillere og hoderystende eksperter. NRK og TV 2 fulgte opp på sine sendeflater. På sosiale medier haglet reaksjonene på avgjørelsen. Det var ikke måte på hvor festbrems Vålerenga var. Vil de ikke være med på dugnaden for å løfte kvinnefotballen?

En god ting kan aldri nevnes for ofte. Vålerenga er den eneste klubben som har lag i både Eliteserien og Toppserien som har kommet seg dit for egen maskin. De har ikke tatt over plassen til et allerede eksisterende lag for så å endre klubbnavnet som Rosenborg (Trondheims-Ørn), LSK Kvinner (Setskog/Høland, Team Strømmen), Stabæk (Asker) og Brann (Sandviken) har gjort. I Vålerenga driver man ikke franchisevirksomhet.

Alle spillerne på Vålerengas kvinnelag er profesjonelle, altså at spillerne får penger for å spille fotballen, noe som er unikt i Norge. Laget spiller, og trener, på samme stadionanlegg som klubbens herrelag. Ser man på profileringen og markedsføringen av både dame- og herrelaget, befester man inntrykket av at klubben er i forkant av like muligheter.

Men plutselig fremsto det som at Vålerenga holdt igjen utviklingen av norsk kvinnefotballen, men det er ikke så rart

Vålerengas største utfordring er å manøvrere en profesjonell fotballklubb i et hav av uprofesjonelle avgjørelser og tiltak.

Fire av fem seriekamper hver runde vises kun på nett-TV med samme produksjon som norsk 3. og 4. divisjons herrefotball. To av ti lag startet sesongen med hjemmebaner som ikke var godkjent for spill så kamper måtte flyttes til andre anlegg. Kolbotns hjemmebane var i så dårlig forfatning at kampen deres mot Avaldsnes ikke kunne spilles – selv om samme bane ble godkjent to dager tidligere.

Og – for det ikke kan gjentas nok ganger – mediestormen mot Vålerenga sist uke skjedde fordi Norges Fotballforbund (NFF) glemte å informere Brann om Vålerengas avgjørelse, selv om denne kom i januar.

Vålerenga har regelverket på sin side, men NFF har gjentatte ganger vist at regelverket de selv har bestemt fungerer mer villedende enn veiledende. Ikke overraskende var de derfor raskt på telefonen til Valle for å få Vålerenga til å snu.

Nå har det blitt sånn at det blir kamp på Brann Stadion. Vålerenga «snudde» og alle gleder seg til at denne ene kampen, plassert på den stilleste dagen i pinsen. Den skal sette publikumsrekord og redde norsk kvinnefotball. To lag som hittil i sesongen fortsatt ikke har avgitt poeng. Bare å glede seg til 5. juni da. Eller skal vi for en gangs skyld unne oss gledene på forskudd og «redde» kvinnefotballen allerede nå

Denne helgen, på søndag kl. 15, kommer jo Brann til Oslo for å spille i årets første oppgjør mot Vålerenga. Det må vel kunne kalles årets desidert største kamp så langt og den spilles altså nå, ikke i juni, og ikke bare på en spesiell bane for anledningen. Vålerenga inviterer på fest på vår faste hjemmebane med plass til nesten 17.000 tilskuere. Men dette har du derimot ikke hatt muligheten til å lese så mye om i landets riksdekkende aviser, ei heller sett særlig mange reportasjer om på noen av TV-kanalene.

Jeg ville trodd at når dette oppgjøret, mellom de to desidert beste lagene i Toppserien, skal spilles så nært i tid til forrige ukes mediestorm, så ville det blitt nevnt av mange de som meldte seg på stormen i den hensikt å redde norsk kvinnefotball. For ordens skyld vises ikke kampen på TV – kun på internett gjennom diverse lokalaviser.

Jeg drar på kampen på søndag, så kan alle andre diskutere hvem som tar norsk kvinnefotball på alvor.

Trond Erik Sandgren

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen