Gjør klar for en følelsesmessig berg-og-dal-bane!

Vi reiser tilbake til mai 2018. Jeg er på Valle med min bror og hans tre barn. Stadionuret har passert 90 minutter. Vålerenga har fått frispark rett utenfor Lillestrøms 16-meter, rett foran Østblokka som er stappfull av stående, syngende supportere kledd i blått. Bård Finne legger ballen til rette, går noen skritt tilbake før han tar løpefart og skyter. Lillestrøms keeper skjønner at han ikke har noen mulighet til å nå ballen, men har kremutsikt til å se ballen smelle i stolpen og ut. Han pustet lettet ut, Vålerenga-fansen holder seg rundt hodet. Meg selv inkludert.

Vålerenga gir seg ikke og kjører alle i angrep. 0–0 er ikke godt nok, i hvert fall ikke nå! Klokka nærmer seg 94 minutter, dommeren har lagt til fem. Så plutselig skjer det som ikke skal skje. Lillestrøm måker ballen opp i beste icing-stil til Ifeany Matthew som plukker den opp på Vålerengas høyreside. Han lurer bort Amin Nouri og setter fart mot mål. Magnus Lekven ser at Moses Ebiye stormer i angrep fra motsatt side, men siden Matthew nå har fri bane mot mål, må han gå etter ballen. I stedet for å spille Ebiye aleine med keeper, velger Matthew å avslutte selv. Skuddet gikk utenfor. Puh. Det er kanskje OK med ett poeng allikevel da?

Øyeblikket

Med rundt 15 sekunder igjen av tillagt tid, sier ekspertkommentator Kjetil Rekdal at kampen nok ebber ut med ett poeng til hvert av lagene. Da har Jonatan Tollås Nation ballen dypt inne på egen banehalvdel. Han titter opp, ser hodesterke Magnus Grødem stå på kanten av Lillestrøms 16-meter og fyrer av en Flo-pasning vi ikke har sett siden 1998. Grødem demper ballen, overlater den til Finne som med høyrefoten skyter via Frode Kippe og i mål.

Stadion eksploderer.

Bård Finne løper bort til fansen, Vålerengas innbytterbenk legger på sprang etter ham, og fra eget mål har keeper Adam Larsen Kwarasey løpt over hele banen for å ta del i feiringa.

Jeg hadde reist meg fra setet mitt da Finne smalt ballen i stolpen, jeg satte meg ned da Matthew rotet bort sjansen sin. Da målet kom tok jeg tak i min minste niese og løftet henne over hodet mens jeg skrek i glede og hun hylte av latter.

Det er øyeblikk som dette målet vi som supportere lever for. Øyeblikk som sitter igjen så lenge vi lever. Øyeblikk som man kan prate om på puben. Alle husker nøyaktig hvor de var og hva de gjorde da øyeblikket skjedde.

Og ingenting er bedre enn når de øyeblikkene skjer mot erkerivalen. Og det smaker ekstra godt når du deler disse øyeblikkene med de du er glad i.

Lever sitt eget liv

Jeg har fulgt Vålerenga tett siden 1993, og har vært med på en haug av disse derbykampene. Jeg har opplevd eufori og jeg har opplevd bunnløs sorg. Jeg har opplevd latter og sinne. Frykt og lidenskap. Disse kampene lever sitt eget liv. Det spiller ingen rolle hvor på tabellen lagene ligger, tidligere oppgjør, skader og formtabell. Det er drøye 90 minutter med ekstrem nerve.

Tilbake til denne fantastiske maidagen i 2018. Tuslende ut av stadion så min yngste niese på meg spørrende, og dialogen gikk slik:

– Men onkel, hvorfor løfta du meg opp, egentlig?

– Jeg var bare så glad.

– Å ja. Jeg ble også glad.

På søndag kan nye øyeblikk skapes, og disse oppleves best med noen du er glad i. Vi sees på Valle!

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag