Fem kamper, fem håp

Det er vanskelig å beskrive hvor skuffet jeg var sent søndag kveld, etter at Vålerenga tok en Vålerenga i trønderhovedstaden. Jeg satt og kokte i sofaen, mens kona vegret seg fra å snakke med meg.

Hva kokte jeg mest for? At Vålerenga ikke møtte opp til krigen, at vi ikke klarte å produsere en eneste målsjanse, at trøndernes dominans kom som følge av et utrolig flott, men også veldig heldig skudd, eller at dommer Svein Oddvar Moen tydeligvis ikke synes unge teknikere er verdt å beskytte og tillot Rosenborg å spille gris, uten konsekvenser.

Det siste satte i hvert fall standarden for kampopplevelsen. De siste sesongene har trønderklubben vært et forferdelig stygtspillende lag, der det verste eksempelet var da de for noen sesonger siden effektivt ødela Muhammed Abu sin til da strålende VIF-karriere. Dette stygge spillet ville likevel ikke vært et problem, dersom dommerne ikke finner på det finurlige at de skal legge seg på et nivå der de tillater tøffere spill enn ellers. Det er helt hinsides at Simen Juklerød får kampens eneste gule kort, pga. filming fra han fyren som burde fått kort opptil flere ganger.

Nå var det jo absolutt ingen resultater som gikk Vålerengas vei sist helg, så det er nok å ergre seg over. Likevel må vi ikke glemme at sesongen ikke er over ennå, heldigvis. Enda viktigere er det at tre av de siste fem kampene denne sesongen spilles hjemme, der vi virkelig har storspilt. Det er fortsatt mye glede å hente ut av sesongavslutningen.

Det begynner allerede nå på søndag. Bodø/Glimt tar med seg sitt oppblåste ego og kommer på besøk. Dersom vi skal ha noe som helst håp om noe som helst denne sesongen, må den kampen vinnes. Så møt opp, syng høyt og støtt verdens beste klubb. Vålerenga mot verden. Det får bli denne ukas visdomsord.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen