Dette smaker ikke fugl

Akkurat nå er det gøy å være Vålerenga-supporter. Veldig gøy. Åtte kamper uten tap, der sju av dem har gitt oss seier og innkassering av alle poeng vi hadde mulighet til å hente. Det er klart det skaper glede, og økt oppmerksomhet rundt verdens beste klubb. Da er det ikke veldig rart at billettene til helgas kamp selger som hakka møkk. Samtidig som du leser dette rives mest sannsynlig de siste billettene fra en av de sjeldne ledige tribuneseksjonene som er igjen. Norges heftigste oppgjør har mange kalt det, og for en gangs skyld er det snakk om et oppgjør der både Vålerenga og Lillestrøm befinner seg på øvre del av tabellen.

Dette er den typen oppgjør de ivrigste supportertypene lever for. Der ordet kamp i fotballkamp ikke bare refererer til konkurransen på banen som forteller oss hvilket lag som er flinkest til å spille fotball akkurat denne dagen. Det er deilig å ha noen å elske, men det er nesten like deilig å ha noen å hate. Nå har Vålerenga den ærverdige posisjonen i norsk fotball der vi tilsynelatende hates av alle, samtidig som sanger som «Vålerenga Kjerke» ofte spilles høyt på alle disse lagenes lagfester.

Vi får være glad for at vi ikke må betale leie for plassen vi opptar i våre motstanderes hoder, for da snakker vi raskt om nok en redningsaksjon. Men det er få klubber forunt å oppta noen spesiell plass i våre egne hoder. Lillestrøm er et uhederlig unntak som har klart å skape et visst hat rundt sitt eget vesen, som gjør at vi klarer å bry oss mer enn ellers. Akkurat det må kunne sies å være den største prestasjonen som noen gang har skjedd på Romerike.

Mange vet jo allerede at det eneste kanarifugler skal brukes til er å dø i kullgruver. Etter dette stopper nytteeffekten rimelig brått. Samtidig burde det være straffbart å assosiere dette nyttedyret med sportsklubben fra en togstasjon vi helst passerer fort forbi på vei mot langt mer spennende lokasjoner, for eksempel Espa, Gjøvik, og Vega. For min egen del forbinder jeg heller de gule draktene og de som velger å kle seg i dem med kviser og verkebyller, som vil kunne skape hodebry for de fleste dermatologer. Ikke vil man ha det, og skulle man få det, er det både plagsomt og vondt.

Verre er det når disse kvisene og verkebyllene med jevne mellomrom faktisk vinner. Da må du fortsatt plages av dem en god stund til. I tillegg lager de også T-skjorter der de påstår at de knuste deg, selv om alle vet at det egentlig var en jevn kamp som kunne tippet begge veier.

Dette er vel også grunnen til at vi gruer oss like mye som vi gleder oss til kampen på søndag. Vi kan ikke belage oss på at Vålerengas sportslige form redder oss, fordi disse kampene lever sine helt egne liv. At vi har klatret opp fra bunnstriden og plutselig meldt oss på i medaljestriden, eller det at Lillestrøm har, ubehagelig nok, vært i gullstriden hele sesongen, vil ikke ha noe å si for hva vi kommer til å oppleve på kunstgresset på Valle. Nei, det er like stor sjanse for at vi må leve med ekle, gule pussbyller resten av sesongen, som det er for at vi skal oppleve den ubeskrivelige euforien som følger med den allerede deilige følelsen man får av det å vinne over noen man hater.

Det blir fyr og flamme, hat og kjærlighet, stappfulle tribuner og adrenalin ut av en annen verden. Det heftigste oppgjøret på norsk jord. Vi vet at toget fra Lillestrøm ankommer Oslo S og at innholdet mest sannsynlig finner ut hvilken T-bane som går til Valle. VI vet at Østblokka vil koke. Er du klar? Finn det ut fort, nei, DERR ble de siste billettene solgt.

Av Trond Erik Sandgren

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen