Sport

«Alle burde ta på en mental nødlandslagsdrakt»

En av de beste prestasjonene til et norsk landslag i 2020 kom fra – det som i beste fall – er andre og tredjevalgene til Norge. Hvorfor klarte Veton Berisha og co. dette?

RAs sportsleder Espen Iversen mener at alle kan lære noe av det norske nødlandslaget. Foto: Foto: ÖFB/Christopher Kelemen / NTB
Publisert Sist oppdatert
Følg RA Sporten på Facebook!

Setter du navn som Berisha, Julian Ryerson og Kristian Thorstvedt opp mot stjerner som Marko Arnautovic (Shanghai SIPG), Marcel Sabitzer (RB Leipzig), David Alaba (Bayern) er det på papiret relativt rått parti. Svaret på hvorfor nødlandslaget til Leif Gunnar Smerud faktisk var uheldige som ikke vant gruppen tror jeg er tredelt.

De to første faktorene finnes åpenbart i sportspsykologien.

Østerrikes stjerner var fullstendig klar over at dette var et sammenrasket landslag av B-spillere. De var også klar over at Norge knapt hadde fått forberedt seg.

Med de omstendighetene i bakhodet ligger det selvsagt i menneskets natur å undervurdere.

At det skjedde var ganske åpenbart. Det er grunn til å tro at Østerrike hadde vært på et ganske annet nivå om det for eksempel var naboen fra Tyskland som sto på andre banehalvdel. Kampplanen ville helt sikkert også vært en annen.

LES OGSÅ: Berisha: - Det er helt nydelig

Om Østerrike var underdogs ville vi sett et lag som dominerte mindre i banespillet og kontret i langt større grad. Slik Norge gjorde.

Det er en mye enklere og mer effektiv måte å spille fotball på. Egentlig burde flere lag gjøre det i stedet for å strekke seg mot fotballmoter med ballbesittelse og tanker om å «eie» kampene. Disse retningsvalgene er altfor ofte styrt av forventninger, fra seg selv og omgivelser, enn av faktiske kvaliteter.

At Norge overpresterer noe har også sine åpenbare forgreninger inne i hodene på spillerne.

De hadde ingenting å tape her. Det var alt å vinne. De kunne spille akkurat så «kynisk» som de ville – uten å frykte kritikk for å være for defensive. Denne kritikken tipper jeg både Lars Lagerbäck, og flere av hans forgjengere, har opplevd som høyst reell.

Dersom denne sammenraskede gjengen med spillere, som stilte til kamp omtrent uten forberedelser, hadde tapt 7–0 ville ingen stilt kritiske spørsmål eller vært sure. De gjorde sitt beste, men strakk ikke til. Det hadde blitt den enkle konklusjonen.

Et av de mest sentrale punktene i sportspsykologi er frykt. Dette viser hvor mye vi drives av det. Du kan gjerne dra teoriene over til konkurransesituasjonen i andre deler av livet også.

Redselen for å feile driver oss mennesker mye mer enn den burde.

De fleste har noe å lære av dette nødlandslaget. Alle burde egentlig dra på seg en mental nødlandslagsdrakt.
Resultatene ville forbløffet. Garantert!

Den tredje og siste hovedgrunnen til at det gikk så bra med nødlandslaget ligger i selvsagt i kvaliteten på spillerne.

Forskjellen på de beste, nest beste, tredje beste – og til og med fjerde beste – er liten i internasjonal toppfotball. Det er så enormt mange på et høyt nivå. Så ekstremt mange som satser og lever av det. Kun mindre marginer skiller i fotballen.

Hadde du puttet tredjerangs løpere inn i et felt på 1500 meter med Jakob Ingebrigtsen ville de vært sjanseløse. Det samme om du hadde kjørt inn de tredje beste norske hockeyspillerne i en VM-kamp mot Canada.

Putter du derimot fotballspillere fra tredje hylle, inn i et lojalt og inspirert norsk landslagskollektiv, er det en sjanse. Det skal norsk fotball ta med seg. Det er ganske mange gode spillere fra Norge etterhvert. Utviklingen går utvilsomt rett vei.

Det er også det som er så gøy med lagidrett. Da kan Veton Berisha se ut som en hundremillionersspiss. Selv om han mangler effektiviteten og urkraften til Erling Braut Haaland har han veldig mye av det andre som skal til.

Petter Thoresens gamle gode Oilers-mantra gjelder i høyeste grad for nødlandslaget.

«Sammen er vi sterke».

Den mentale historien, som de siste dagene har blitt fortalt, kan de fleste av oss lære noe av.

Gi f...! Slipp deg løs.

Powered by Labrador CMS