«Ville de legge ned våpnene uten kamp?»

I boka forsøker han å gi et sammensatt bilde av hvordan fredsdagen 8. mai 1945 fortonte seg for de forskjellige gruppene i det norske okkupasjonssamfunnet. Det var den jevne, «vanlige» mannen og kvinnen i gata, som jublet hemningsløst i norske byer og som endelig kunne kjenne på lettelsen over at det brutale naziregimet i Norge hadde kapitulert. Så var det «de andre», de som var på «feil» side, og som ikke orket eller våget å se fredssamfunnet i øyene, eller de som var medtatte fanger som allerede 7. mai endelig kunne spasere ut fra Grini som frie menn og kvinner. (Se utdrag fra den nye boka «Freden» ved siden av denne saken).

Det ligger mye alvor og ubehag under det klassiske bildet av jublende nordmenn med norske flagg den 8. mai 1945, mener Egil Ulateig.

Les også: «Norge frelst og fritt»

Les Sigrid Bonde Tusvik om 8. mai på Nyemeninger.no

Individuell fred

– Freden den 8. mai 1945 ble opplevd forskjellig fra menneske til menneske, sier Ulateig.

– Man kan si det så banalt som at hvert enkelt menneske hadde sin frigjøring og sin fred som de kjempet med eller gledet seg til på hver sin måte. Noen gikk der med innestengt jubel i forkant og gledet seg over hver eneste melding de fikk om allierte framgang på frontene, mens for mange andre vokste frykten for hva som nå ville skje, etter fem års tysk okkupasjon. Det siste gjaldt selvfølgelig fremtredende NS-folk og andre som hadde gått tyskernes ærend. Men det var også «vanlige folk», som ikke hadde så rent mel i posen, eller som hadde dårlig samvittighet for ting de hadde gjort eller ikke gjort, mener Ulateig, som framholder at krigen i Norge slett ikke var bare svart og hvitt.

Selv på øverste norsk hold hos dem som var på «den rette siden» kunne man ane om ikke frykt, så i alle fall engstelse for hva som ville skje når tyskerne kapitulerte.

Les også: Milorg-veteran (100): – Jeg er ingen helt

Les også: Slik feires fredsdagen

Maktkamp

– Både på regjeringsplan i London og hos den øverste ledelsen i motstandsbevegelsen var man usikre på framtida. Det kunne ligge an til en større maktkamp mellom de som ville styre Norge etter frigjøringen. Hjemmefronten med Jens Chr. Hauge i spissen hadde fått stor makt hjemme i Norge under okkupasjonen, og regjeringen i London lurte på hvordan de ville bli mottatt når de kom hjem, forteller Ulateig til Dagsavisen.

– Hauge var blitt den store mann i Norge, mens London-regjeringen tross alt hadde sittet på sidelinjen under hele krigen. Men den store engstelsen hos både norske ledende offiserer og politikere var jo selvsagt: Hvordan ville tyskerne reagere? Ville de legge ned våpnene uten kamp, helt stille og rolig?

Akkurat det var ingen selvfølge, hevder Ulateig overfor Dagsavisen. For tyskerne i Norge sto jo der, og hadde formelt ikke blitt beseiret militært.

– Det sto 360.000 soldater igjen i Norge. Etter min mening var det større risiko i Norge, enn i andre okkuperte land, for at det kunne bli, om ikke et blodbad, så i alle fall uroligheter. Nå skjedde heldigvis ikke det, men både Hjemmefronten, kronprins Olav og London-regjeringen ga uttrykk for at de fryktet at det var mye som kunne gå gærent i frigjøringsdagene. Jens Chr. Hauge skriver det jo selv i boken sin, at frigjøringen i Norge var det rene «mirakel».

Les også: «Jeg fyrte av et par salutter»

Les kommentar på Nyemeninger.no: Et hakekors å bære

Les også: Fikk ikke 
være med på 
motstandsparaden

Hevntørst

Likevel: Egil Ulateig vil ikke underslå at flertallet i Norge bare følte ren og skjær glede i fredsdagene. Men han påpeker også at det lå spenning, aggresjon og hevntørst i lufta.

– Alt var ikke rosenrødt. Skamklippingen og trakasseringen av de såkalte «tyskerjentene» skjedde over hele landet, og var nok mer utbredt enn vi liker å tenke på. De klipte håret av jentene mens store folkehoper sto smilende og så på, noen fikk også revet av seg klærne. En del arrestasjoner av «småfolk» mistenkt for å være på «feil side» var også unødig brutale. Man kan forstå hat og hevntørst mot torturister og krigsforbrytere, men behandlingen av de små er ikke noe vakkert kapittel i norsk historie, sier Ulateig.

Han har også en ganske munter skildring i boka si av overgangen fra nazistyre til fredsstyre i NRK. Den siste stemningsrapporten fra det nazistiske styrte NRK om kvelden 7. mai var at det ble meldt om vill jubel i gatene og at glade barn viftet med norske flagg. «Det skjer mange pussige ting», sa nyhetsoppleseren. Den aller siste nyheten fra Nazi-NRK var at blendingsforskriftene ble opphevet med øyeblikkelig virkning.

Les også:

– Vi skal hjem!

Da verden snudde

Fersk frihetsavis

«Jag heter Harry Söderman»

Utdrag Egil Ulateigs nye bok «Freden»:

Den 7. mai 1945 stod den 22 år gamle Gerda Vislie ved vinduet i kvinnebrakken på Grini.

Hver eneste dag ble hun plaget av sorgen over faren. Høyesterettsadvokat Jon Vislie var blitt henrettet to måneder før som tilfeldig hevn for likvidasjonen av politisjefen Karl Marthin­sen den 6. februar. Hun selv var blitt arrestert to dager senere.

Men denne dagen følte hun sterkere enn noen gang før spenningen og forventningen – og frykten – som hadde nådd Grini, som en vårvind. De hadde fått høre at Danmark var fritt. Men det gikk også skremmende rykter om hva nazistene kunne finne på, som en siste hevn før undergangen.

Om ettermiddagen nådde nye lyder inn til dem, og en jente kom løpende gjennom gangene og skrek at alle måtte ut i luftegården. De tyske vokterskene låste til og med opp dørene til cellene. De over fem hundre fangene i kvinneavdelingen strømmet ut av brakkene.

Synet som møtte henne gjorde henne forvirret. Det stod en mann i sivil frakk i luftegården. Hun hadde aldri sett en mann på kvinneavdel­ingen før. Hvem var han?

Han steg opp på en kasse foran de oppstilte kvinnene, og den dype røsten hans nådde ut over hele plassen uten høyttaler:

«Mitt namn är Harry Söderman. Jag är svensk polis.»

Han var kommet for å fortelle dem at de var fri, erklærte han. Tyskland hadde kapitulert.

«Från denna stund skal ni inte visa någån servilitet inför de tyska fångvaktarna,» lød det over hodene på kvinn­ene.

Et uendelig sekund var det dødsstille. Så steg et jubelskrik mot himmelen. Det måtte høres over halve Bærum, tenkte Gerda Vislie.

Men det sterkeste minnet fra denne dagen, som unge Gerda Vislie bar med seg, like skarpt og levende, videre i livet, var synet av en mann med hvitt hår og skjegg, med bandasjer over hele kroppen, fra hode til fotsåle. Han stirret rett på henne med klare, blå øyne, og hun ble stum. Hun visste hvem det var, han het Lauritz Sand. Han var en legende blant fangene. Gestapo hadde knust alle knoklene i kroppen hans, men ikke viljen og ånden. Han var mannen som bare sa nei.

«Det var moro å se en ung pike igjen,» hvisket han. «Nå er det sannnelig lenge siden. Kom hit, jeg har nesten glemt hvordan dere ser ut.»

Senere samlet alle seg til den siste appellen. Det vil si, som vanlig var det bare mennene som fikk stille på den store plassen; kvinner hadde aldri hatt appeller. Gerda Vislie klatret opp i et tre og kunne se rekker med over fem tusen mann som stod og så hakekorset ble firet og det norske flagget heist.

Harry Söder­man banet seg vei gjennom mengden av jublende fanger og forsvant ut porten på Polizeihäftlinglager Grini. Ute av syne satte han seg i en ventende bil. Ved siden av ham satt SS-­Obersturmführer Werner Krause, sjef for Abteilung VI i Sicherheitsdienst på Victoria Terrasse. Og med Rolf Pettersen ved rattet kjørte de tilbake til hovedstaden og inn i sentrum, helt til de ble stanset av menneskemengden som hadde samlet seg utenfor Møllergaten 19.

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen