Vi står i nasjonal giv akt

Det er nok

at jeg ser vår nye,

folkelige landsmoder Erna komme med smitte-formaninger på Dagsrevyen iført en litt treg blomstrete kjole. Straks kommer det en liten tåre i øyekroken. Det har ingen ting å si at hun representerer et parti jeg aldri har stemt på.

For ikke å snakke om heroiske

arkivbilder fra 9. april 1945. Den gangen var jeg ikke en gang født. Allikevel kjenner jeg et brusende slektskap og nær tårevåt nasjonal stolthet i brystet over motstanden mot okkupasjonsmakten. Jeg er nesten klar til å reise meg fra TV-stolen og synge «Ja, vi elsker». Her om dagen ble jeg faktisk litt beveget bare jeg hørte den danske dronninga på radio i forbindelse med at hun feiret 80- årsdagen sin alene på Amalienborg slott.

Hva er det?

Har jeg blitt brågammel og derfor ekstra lettrørt? Jeg tror ikke det. Men det har opplagt skjedd noe, for følelseslivet er i et svært sart leie om dagen. Jeg trodde mer enn førti lange yrkesår som nyhetsjournalist og redaktør i aviser, radio og TV hadde herdet meg. Men, nei. Akkurat nå for tida er jeg meget fjernt fra betegnelsen hardkokt, hai på desken. Jeg har rett og slett i stedet blitt ganske sentimental og overfølsom.

Riktignok har jeg blitt pensjonist,

og selve arbeidslivets plikter og gleder har plutselig tatt slutt. Men jeg sørger ikke over det. Tvert i mot er det vidunderlig å ikke måtte rase av gårde til jobb på vakt til alle døgnets tider. Det er godt å slippe press, stress og nagende frister. Det er deilig å labbe ut i tøfler og slåbrok om morgenen, hente avisene i postkassa og lese dem på senga med en god kopp kaffe.

Nei, svaret på hvorfor sinnelaget

er så følelsesmessig høystemt,

ligger åpenbart i den nasjonale dugnaden mot korona-epidemien. Jeg må innrømme at jeg innimellom er svulmende stolt over hvordan regjeringen, myndighetene og så å si hele folket her til lands takler smittefaren. Vi stoler på våre ledere og adlyder fordi vi tror på dem. Vi håper det beste, og støtter mannjevnt opp om alle de ubehagelige tiltakene. Vi er plutselig på samme lag eller i samme båt alle sammen. Og vi tror vi skal greie det. At vi skal vinne til slutt, koste hva det vil.

Jeg priser alle høyere makter

over at vi ikke har en ravende gal og totalt uegnet leder som hele tida skylder på alle andre. En Trump som bare er opptatt av sitt eget selvbilde. Han tror at bare han har rett i alle kompliserte spørsmål. Akkurat nå, når nesten alle land står midt oppe i denne internasjonale pandemien, trekker han pengestøtten til hele verdens felles Helseorganisasjon. Da er det godt å ha enda en traust og velmenende landsmoder blant oss. Gro Harlem Brundtland fikk meg også til å fryse ørlite på ryggen av stolthet da hun modig satte USAs president på plass.

Den gode lagfølelsen

gjør noe med de fleste av oss. Vi vet at mange har det vondt og vanskelig. Vi er klar over at isolasjon og hjemmetilværelse ikke akkurat demper familievold, men tvert imot er med på å skape mer frustrasjon og krangler. Allikevel tror vi på prosjektet. Vi samler oss lydige og spente rundt tv-apparatene og radioen for å høre hvilke tiltak politikerne vil sette ut i livet basert på rådene fra trygge, gode Espen Rostrup Nakstad i Helsedirektoratet og Camilla Stoltenberg fra Folkehelseinstituttet. De er våre. Vi stoler på dem alle sammen blant annet fordi de også lytter til hva fagforeninger og interesseorganisasjoner har å si til de ulike nye reglene. Vi ser at hele det norske samfunnssystemet fra topp til bunn fungerer godt selv i disse krisetider. Det er noe vi som nasjon virkelig har grunn til å være meget stolte av.

Og er vi først stolte

og kampklare, så kommer kanskje de store følelsene lettere i sving.

Vi vet at vi en dag skal tilbake til en kanskje enda tøffere hverdag enn den vi står oppe i nå. En hverdag som kommer til å kreve en kjempe-innsats og mange forsakelser for å få økonomi, arbeids- og normalt samfunnsliv på fote igjen.

Innerst inne vet vi nok også at det er et godt stykke igjen dit, og mange prøvelser på ferden. Erna og de andre politikerne er også klar over at de ikke kommer til å være like populære når krisen er over. Når den virkelig tøffe, nye hverdagen begynner igjen for alle, kommer de politiske motsetningene klarere til syne. Frontene kommer til å hardne til i et nytt forandret oppryddings-landskap som krever nye tanker og politiske løsninger. Å lykkes med det, blir kanskje den største prøven.