Nyheter
Vi må få kronene hjem
Norsk industri står i en brytningstid med store endringer og krav. Vi mener helsenæringen er et helt sentralt svar på omstillingen i norsk økonomi, men det finnes noen flaskehalser.
Annonse
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
I Industrimeldingen, som regjeringen jobber med i disse dager, drøftes det hvordan næringspolitikken skal fremme god omstillingsevne, økt bærekraft og fortsatt høy konkurransekraft i norsk industri. En sentral problemstilling er hvordan bedrifter, arbeidstakere og kompetansemiljøer kan håndtere og utnytte de varslede endringene i et langsiktig perspektiv.
Så hva med helseindustrien?
I 2014 sto helseindustrien for en omsetning på 48 milliarder kroner, og den eksporterte for 20 milliarder kroner i 2015. Helsenæringen bidrar allerede betydelig med samfunnsøkonomiske gevinster i form av kunnskapsbaserte arbeidsplasser og produkter med høy verdi som kan bedre folkehelsen (Menon Economics 2016). Sektoren er også en del av løsningen på fremtidens eldrebølge og en økende sykdomsbyrde, da nye behandlingsmetoder og ny teknologi kan gjøre det mulig for flere å stå lengre i jobb og bo lengre hjemme. Potensialet for mange nye arbeidsplasser og høy verdiskapning er svært stort.
Utviklingen i næringen handler om økt digitalisering og robotifisering, høye miljøkrav, mer persontilpasset medisin basert på den enkeltes gener, og produksjon som krever større nærhet til forskningsmiljøene – områder hvor Norge bør være konkurransedyktig og innta en ledende posisjon.
Kommersialiseringsmuligheter
Norge bør ha som ambisjon å tiltrekke seg investeringer i produksjon og kompetanse, både gjennom at norske aktører satser og investerer, og gjennom at internasjonale selskaper legger sin virksomhet til Norge. Sammenlignet med våre naboland har vi en svakt utviklet kultur for kommersialisering og verdiskapning i store deler av det norske forskningsmiljøet. I dag må mange norske selskaper ty til utenlandske miljøer når de skal produsere medisiner til sine studier og senere for kommersiell produksjon. Dette er selskaper som har sitt utgangspunkt i offentlig finansiert forskning. Når produksjonen ender opp utenfor Norge, betyr det i praksis at norske skattekroner finansierer utvikling av infrastruktur og kompetanse i land som Sveits og Tyskland. Vi må få disse kronene hjem!
Det er derfor viktig å ha en infrastruktur som legger til rette for produksjon av legemidler i Norge. I land med sterk biotekindustri, som f.eks. Sverige og Storbritannia, har man møtt dette behovet ved å etablere delvis offentlig finansierte sentre med anlegg og utleietjenester som sikrer at selskapene kan utvikle sine produkter lokalt. Slike infrastrukturtiltak vil være attraktive for norske selskaper samtidig som de vil kunne tiltrekke seg internasjonale investeringer.
Interaksjonen mellom forskning, produksjon og klinikk blir stadig tettere, og nærhet til produksjonslokalene viktigere. I dag mangler det virkemidler for industriell infrastruktur. LMI mener for eksempel at vaksineproduksjonsutstyret på Folkehelseinstituttet, som etter planen skal avhendes 1. juli 2017, må komme til nytte i det videre arbeidet med å bygge helseindustri i Norge. Videre må hele verdikjeden støttes: forskning, pilotering, utvikling og kommersialisering.
Investeringsmuligheter
For bedrifter innen helsenæringen med lange forsknings- og utviklingsløp er det i dag vanskelig å tiltrekke seg kapital. For å få fart på selskapsveksten og skape nye norske arbeidsplasser er det derfor behov for insentiver som stimulerer investering av privat kapital i tidlig fase.
Annonse
Tilgang på kapital, samhandling med det offentlige og virkemidler for industrialisering av forskningsresultater er altså de viktigste flaskehalsene for utviklingen av helsenæringen i Norge i dag. Skal vi lykkes med omstillingen, må vi få ny industripolitikk. Denne må få fram de nye kunnskapsbaserte næringene som vi skal leve av i framtiden.
