«Verdens mest ensomme tre» kan gi oss viktige svar i jakten på en løsning på klimaproblemet

På Campbell Island, en subantarktisk øy 66 mil sør for New Zealands sør-øy og 22 mil nord for det antarktiske kontinentet, står et eneste enslig lite grantre. Grantrær hører ikke hjemme her, og treet ble angivelig plantet av Uchter Knox, som var guvernør på New Zealand en gang tidlig på 1900-tallet.

Grantreet blir ofte kalt for «verdens mest ensomme tre» fordi det sannsynligvis er det treet på jorda som er lengst unna alle andre trær. For å finne det nærmeste treet må man reise 30 mil i luftlinje over havet til Auckland-øyene, en annen liten øygruppe mellom New Zealand og det arktiske kontinentet.

Men der treets eneste omgangskrets så langt har bestått av gress, busker og en og annen sel eller hvalross, har klimaforskere nå fattet interesse for den ensomme grana.

Jakter klimasvar

Når vi brenner karbon og slipper klimagasser ut i atmosfæren havner nemlig ikke alt i lufta rundt oss. Omtrent halvparten av all CO2 vi slipper ut tas opp av landjorda eller av havet.

Og det havområdet på jorda som tar til seg aller mest CO2 er nemlig de sørlige havområdene rundt Antarktis. 10 prosent av alle klimagassutslipp ender faktisk opp i ishavet rundt sydpolen, skriver Radio New Zealand, som omtalte saken først.

Spørsmålet en gruppe klimaforskere fra New Zealand stiller seg er: Hva kommer til å skje når disse havområdene blir «mettet» for klimagasser? Vil det i så fall føre til at enda mer av klimagassen havner i atmosfæren slik at den globale oppvarmingen virkelig skyter fart? Eller er det noe man kan lære av hvordan havet i disse områdene tar opp CO2 som kan gi oss en løsning på spørsmålet om hvordan vi skal løse klimakrisen? Foreløpige data viser nemlig at prosessen der havet «spiser» CO2 fra atmosfæren bare går raskere og raskere, uten at forskerne forstår hvorfor.

For å nærme seg et svar på disse spørsmålene måler forskerne konsentrasjonen av CO2 i lufta og i havet for å se hvordan dette har utviklet seg over tid. Gjennom karbondatering kan man faktisk måle CO2-konsentrasjonen i et havområde mange, mange år tilbake i tid. Men å måle CO2 i lufta tilbake i tid er verre.

Og det er her «verdens mest ensomme tre» kommer inn i bildet, skriver Radio New Zealand.

Årringer

– Hvert år dannes det nye årringer, og i disse årringene kan du måle karboninnholdet. På den måten kan vi reise tilbake i tid og observere hva som har skjedd og hvordan klimaet i Sørishavet har forandret seg gjennom tidene, sier forskningsleder Jocelyn Turnbull ved GNS Science til Radio New Zealand.

Helt konkret har forskeren boret hull med en hånddrevet drill inn i treet for å hente ut biter av stammen. Fordi levende planter «puster» inn CO2 gjennom fotosyntesen kan hun av bitene analysere karbonstrukturer fra de ulike årringene, som igjen kan fortelle oss noe om CO2-konsentrasjonen i atmosfæren for mange tiår siden.

På spørsmål fra den britiske avisa The Guardian om verdens mest ensomme tre faktisk er så ensomt svarer forskeren:

For å komme seg fra kysten inn til treet må du vandre gjennom elefantseler, sjøløver, pingviner og albatrosser. Treet ser ikke så ensomt ut. Det ser egentlig ganske tilfreds ut.

Grana på Campbell-øya fikk kallenavnet sitt en gang på 70-tallet. Før den tiden var det et helt annet tre, Ténéré-treet i Niger, som hadde tilnavnet «verdens mest ensomme tre» fordi det stod helt alene langt inni Sahara-ørkenen.

Treet ble påkjørt av en fyllekjører i 1973, og stammen til treet er i dag å se på Nigers nasjonalmuseum i hovedstaden Niamey. Siden da har det vært grana på Campbell-øya som har vært «verdens mest ensomme tre».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Stian Fyen

Stian Fyen er journalist i nyhetsavdelingen til Dagsavisen