Vegard og Julia har «verdensrekord» i å pakke nagler

Lørdag 26. juni markerer ettårsdagen for utgravningen av Gjellestadskipet på et jorde i Halden. Allerede i laget med matjord gjorde arkeologene hundrevis av funn: det var jernbiter, beinrester, keramikk og slagg fra jernproduksjon. Og biter av nagler. Mange biter av nagler. Noen bittesmå, andre litt større. Dette var de første bitene av puslespillet som en dag skal lede til en 3D-modell av et komplett Gjellestadskip.

– Det er uvanlig å finne så mye på en utgraving fra jernalderen. Denne utgravingen er unik for alle som jobber her - både på grunn av funnene, men også fordi det er første gang på over 100 år at en skipsgrav åpnes i Norge, sa utgravingsleder Camilla Cecilie Wenn fra Kulturhistorisk museum til Dagsavisen Demokraten.

Arkeolog Vegard Skogheim var en av de første vi snakket med ute på utgravingsstedet. Han viste oss flere biter av jern, som han nettopp hadde funnet da han såldet matjorda.

– Den firkanta biten med jern stammer mest sannsynlig fra en av naglene på skipet. Dette er en av de best bevarte bitene vi har funnet så langt, sa han den gangen.

Et år senere har han funnet, merket og bevart over 700 skipsnagler, såkalte klinknagler.

Verdensrekord i nagler

Forskning.no skriver at jern til nagler brukt til å bygge vikingskip ble utvunnet fra myrmalm fra jernrike områder i fjellet, og en stor samling av slike nagler ble funnet ved havnen Kolkuós i Skagafjörður på Nordre Island. Der fant de mer enn 400 hundre nagler, trolig fra båtbygging eller reparasjoner av båter.

– Jeg tror vi har verdensrekord i å pakke nagler, sier arkeolog Vegard Skogheim spøkefullt.

Han og kollega Julia Hiorthøy jobber effektivt sammen med å pakke og merke prøven de nettopp har tatt ut av jorda. Naglene skal konserveres uten å bli gravd ut av jorda de ligger i. For etter hvert fant ikke forskerne bare biter og fragmenter av nagler spredd i jordsmonnet, de fant nagler in situ. Det at de ligger in situ betyr at de ligger på sin rette plass, akkurat der de har vært festet i skipet for å holde det sammen.

– Disse naglene henter vi ut med en “kjeve”, som tar med seg jorda som naglen ligger i. Jord-klumpen er merket med nummer og hvilken retning naglen lå i, sier Skogheim og peker på en markør som ligger oppå jorda nede i den lille kjeven.

– Så pakker vi plast og jord over, før vi klemmer jord-klumpen ut av kjeven. Så pakker vi i den også i plast og tape, før den sendes til Økern for å bli skannet og røntget, forklarer han.

– Hvis det blir noe av, settes den inn med et spesielt middel, så klumpen blir hard og kan settes tilbake. Da er den konservert, og vi vet nøyaktig hvordan naglen ser ut og sånne ting, uten at det er nødvendig å grave den ut av jordblokka.

Det totale antallet nagler de har funnet, ligger på rundt 1200 stykker. Totalt tror arkeologene at Gjellestadskipet hadde 2000 slike nagler da det var helt.

– Et stort vikingskip, som Oseberg, har mellom 2000 og 3000 nagler. Så vi kan ikke si at dette er det største naglefunnet. Men naglene i Gjellestadskipet overgår likevel de fleste andre kjente funn. I Norge er det funnet mange begravelser av småbåter, der vi har gravd ut mellom 300 og 500 nagler, utdyper utgravingsleder Christian Løchsen Rødsrud.

Digital modell

Vikingene brukte ulike nagler, ettersom hvor de satt på båten, og naglene som sitter i innveden er lengre og ligger i andre vinkler enn naglene som sitter i bordgangene. Naglene som holdt plankene sammen, ble tilpasset planketykkelsen. Men fordi naglene har begynt å ruste etter å ha ligget nedgravd i så lang tid, ser de annerledes ut nå enn de gjorde i vikingtiden. Ved å CT-skanne dem, kan arkeologene se hvor lange og tykke de opprinnelig var da de satt på skipet.

Naglene er dermed både en vital del av skipet, men de kan også fortelle oss hvordan Gjellestadskipet så ut, fordi de kan fortelle hvor tykke plankene de satt på, var.

– Når vi skanner jordklumpen, ser vi hvordan naglen sitter i jorda. Og hvordan den har sittet i bordgangsplanken. Fordi vi har målt inn pilen, eller retningsanviseren med georeferansepunkter, så kan vi - når vi har skannet inn alle naglene - laste det inn på datamaskinen, og sette de opp i en digital sky som gjør at vi kan se alle naglene i relasjon til hverandre, forklarer Skogheim.

På den måten kan de lage en digital versjon av skipet.

– Med nagletykkelsen kan vi se bordgangtykkelsen og hvor bordgangene har gått, og så kan vi da fylle inn dette digitalt. Så kan man lage et digitalt skip, eller også et ekte skip, ut fra datamodellen.

Allerede har de laget mange fotogrammetri-modeller av de ulike delene av skipet, som kan sees på museets hjemmesider.

Den viktige kjølen

Allerede før utgravingen begynte, viste undersøkelser at det kun er kjølen på skipet som er bevart og intakt, og at den er sterkt angrepet av sopp. Årsaken til nedbrytningen er senkning av grunnvannsspeilet som tillater oksygen å trenge helt ned til kjølen av skipet.

Tidligere denne uka ble det første, hele stykket med tre hentet ut av skipsgraven: En del av kjølen. Kjølen er det mest solide trestykket som er igjen av det over 1000 år gamle skipet. Den er delt i tre biter, og den største delen måler 4,3 meter.

Vikingskip ble svært manøvreringsdyktige fordi de ble bygget med kjøl: En nyvinning som tillot dem å sette seil på robåter som fra før var lette nok til også å frakte over land. Dermed kunne vikingskipene ferdes på land, i elver, og over sjøen. Skipene Oseberg, Tune og Gokstad har alle en såkalt bjelkekjøl - altså et tømmer i bunnen, som mer eller mindre står på kant og gir langskipene styrke til å bære mast og seil.

Av alle båtene funnet i verden, er Gokstadskipet det første bevarte skipsfunnet med en slik kjøl. Andre båter ble bygget med flatere bunn, og hadde en såkalt plankekjøl. Overgangen fra plankefjøl til bjelkefjøl var i følge arkeologer en hovedforutsetning for den videre skipsutviklingen.

– Har Gjellestadskipet plankekjøl eller bjelkefjøl?

– Kjølen var T-formet, så altså en kombinasjon av planke- og bjelkekjøl. Den ser ganske spinkel ut, men det er mulig at analyser av dokumentasjonen vil vise at den har vært noe kraftigere enn vi ser i dag, forteller arkeolog Jan Bill ved Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Han sier det fortsatt er mange spørsmål om Gjellestadskipet han ikke kan besvare, fordi de ikke vet ennå.

– Men i forhold til tekniske egenskaper virker det nok så likt andre fartøy. Hvis det skulle være noe som skiller seg ut, så er det kanskje en temmelig flat, rundet bunn.

Ulikt Oseberg og Gokstad

Gjellestadskipet var omkring 21 meter langt da det ble grav ned. Det er på størrelse med Osebergskipet (21,5 meter) og Gokstadskipet (23,8 meter), og derfor hadde det ikke vært uvanlig at skipet hadde seil. Men foreløpige analyser av kjølen sår tvil rundt hvorvidt Gjellestadskipet hadde seil, eller om det var et såkalt roskip.

– Bunnen på Gjellestadskipet ser ut til å ikke være lik verken Oseberg eller Gokstad, sier Bill.

Et seilskip hadde også to store festeanordninger til seilet, som det ikke er funnet spor av.

– Det er ikke funnet noe spor av kjølsvin eller mastefisk. Disse kan enten være fjernet i forbindelse med konstruksjon av gravkammer, eller slett ikke ha vært der. Vi kan derfor ikke konkludere i forhold til om skipet har hatt seil eller ikke, sier han.

Også utgravingsleder Løchsen Rødsrud mener de må vente med å konkludere.

– Mast og seil kan ha blitt tatt bort fordi det hadde verdi for andre skip. Eller som Bill sier, kan det ha blitt fjernet for å få plass til å bygge et verdig gravkammer for de avdøde. Det er for tidlig å si noe om. Men kjølen er spinkel sammenlignet med Oseberg og Gokstad, og det kan tyde på at dette er en annen type skip.

Primært ble det bygget tre typer skip på vikingtiden: De slanke og raske langskipene, som egnet seg godt i krig- og plyndringstokter, og brredere og dypere seilskip, knarr, som ble brukt som handelsskip. De brukte også en båttype kalt busse, som var et transportskip, i følge Store Norske Leksikon.

– Vi vet ikke hvilken type Gjellestadskipet var. Med den antatte dateringen til slutten av 700-tallet, eller omkring 800, så vet vi veldig lite om hva skipstypene het. Vi har kun yngre kilder å se tilbake på, og de sier lite om den tidlige del av vikingtiden. Når vi ikke vet om fartøyet hadde seil blir det ikke lettere.

Følg Demokraten på Facebook og Instagram!

Gry Catinka Wold

Journalist