Vår kvinne i NATO

«Kraftig pipekonsert fra en stor gjeng unge EU-motstandere overdøvet arbeiderpartileder Thorbjørn Jagland da han forsøkte å holde appell på torget. I ti minutter forsøkte Jagland forgjeves å få ørenslyd for sitt budskap om nordisk samarbeid i et nytt Europa etter Berlin-murens fall. Som illustrasjon hadde Europeisk Ungdom bygd en fire meter høy mur av isopor som de så sprengte i lufta med dynamitt for å markere sitt «Nei til isolasjon». Og skikkelig nifst så det ut i mørket da isoporblokkene tok fyr, og flammer og røyk sto til himmels».

(Utdrag fra nyhetssak i Bergens Tidende, 15. november 1994).

Midt i folkemengden på torget i Tromsø denne kalde novemberkvelden sto den da 18 år gamle Ine Marie Eriksen og så med skrekk på at brennende isopor regnet ned over byen. Det var nesten nøyaktig fem år siden hun som 13-åring hadde sittet hjemme på Strømmen og sett på TV at den virkelige Muren falt i Berlin, noe som gjorde et dypt inntrykk på henne, og tente en slags politisk gnist. Året etter flyttet hun sammen med moren sin til Tromsø, og nå gikk hun siste året på videregående. Igjen så hun altså «Muren» falle, og som en del av ja-kampanjen for EU var hun selv med på det famøse isopor-stuntet på torget. Men hun hadde jo ikke tenkt at det skulle gå så galt! I alt kaoset som oppsto måtte politiet sette inn brannslanger, og den bryske, nå avdøde politimester Truls Fyhn var slett ikke blid etterpå. Både eksplosjonen og brannen var «godt i overkant av hva som er akseptabelt», sa han ampert til Nordlys, og det siste som var i hans tanker akkurat da, var nok at en av disse gærne dynamitt-ungdommene en gang skulle ende opp som landets forsvarsminister.

Men her sitter hun, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, 20 år etter. Vel etablert på sitt statsrådskontor ikke langt unna Akershus festning, midt i forberedelsene til det historisk viktige NATO-toppmøtet i Wales neste uke, der hun skal delta sammen med statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende. Hun sitter her på andre siden av møtebordet, og kan jo ikke annet enn å le av sin gamle dynamitt-tabbe og alt det som skjedde i EU-tida, selv om nei-seieren som fulgte fortsatt er ett av hennes aller største politiske nederlag. Spesielt rykker det humoristisk i munnvikene hennes når hun forteller om den tapre Ap-leder Thorbjørn Jagland, som desperat forsøkte å formidle sitt varme, ektefølte budskap om fred og samling i Europa, midt i alt ståket av buende nei-folk og ja-eksplosjoner.

- Han klarte å holde maska ganske bra, og holdt seg sånn nogenlunde i ro. Men han skvatt nok litt, smiler Eriksen Søreide, som på sin side sånn nogenlunde har beholdt sin barndoms Strømmen-dialekt. Hun bruker i alle fall godt med a-endelser, og sier ting som «spørte» og «skrivi». Dette på tross av flere ungdomsår i nordnorske Tromsø, og mange år som del av den dannede, politiske Høyre-familien på Stortinget i Oslo. Utad framstår hun med en velpleid, kortklipt Oslo vest-look, hun nærmer seg de 40, og det er lenge siden pressen pleide å framstille henne som en søt, liten Ivo Caprino-dukke med en viss Titten Tei-faktor. Nå er Audrey Hepburn-faktoren mer framtredende, nå representerer hun Norge i NATO, drar i møter med USAs forsvarsminister Chuck Hagel i Washington, deltar i vinterøvelser i Troms og besøker de siste gjenværende norske soldatene i Afghanistan som den øverste politiske lederen for det norske Forsvaret. Men den boblende, smittende jentelatteren er der fortsatt, særlig når vi mimrer om det dramatiske EU-året 1994, det første året hun var gammel nok til å stemme ved et politisk valg.

- Vi hadde jo fullstendig feilberegna dynamittladningen, og jeg husker det bare regna glødende isopor over store deler av Tromsø sentrum. Antakelig var det noen av oss som verken hadde spurt brannvesenet om tillatelse eller greid å beregne hvor mye sprengstoff som kunne være inn i denne, eh, «Muren» …

Eriksen Søreide må tørke lattertårene.

- Hvordan var det egentlig å være på ja-sida i nei-byen Tromsø, høsten 1994?

- I nordnorsk målestokk så var det faktisk ganske mye ja til EU i Tromsø, jeg tror det ble 30 prosent ja der til slutt. Men jeg har tenkt etterpå at om ikke annet så er sånt noe som herder en ung politisk sjel. Du kommer inn i politikken, kjemper for noe som mange er imot, og du lærer deg ett og annet om utholdenhet i hvert fall.

- Og kanskje noe om å reise seg igjen etter et stort politisk nederlag?

- Ja. Ja, det var jo ikke særlig gøy å tape. Det var ikke gøy i det hele tatt, og det var ikke noe særlig skadefryd på nei-sida, heller!

Eriksen Søreide sier hun fortsatt er tilhenger av EU, som hun ennå ser på som et freds-, demokrati- og solidaritetsprosjekt. Men det var ikke bare Murens fall som tente en gnist i 1989, da hun var 13 år og fortsatt bodde på Strømmen. Hun satt også fullstendig rystet og så på TV i begynnelsen av juni samme år, da det kinesiske regimet brutalt gikk løs på demokrati-tilhengerne på Den himmelske freds plass med våpen og tanks. Massakren som fulgte, og de legendariske TV-bildene av den ensomme mannen som stilte seg i veien for tanksene, gjorde Eriksen Søreide til en innbitt motstander av det kommunistiske Kina, og til noe av en utenrikspolitisk idealist. I et intervju med Dagsavisen i 2001, sommeren før hun kom inn på Stortinget for første gang, satt 13-åringens sinne og opprørthet fortsatt i. I intervjuet erklærte hun seg for eksempel som motstander av at Kina skulle få arrangere OL i Beijing. «For meg blir det helt absurd at Kina, et land som henretter opposisjonelle med nakkeskudd på idrettsarenaer, skal få den anerkjennelsen OL er», sa den da 25 år gamle Unge Høyre-lederen, og uttalte at hennes fremste politiske forbilder var politiske opposisjonelle, som Aung San Suu Kyi og Wei Jinsheng. Nå, med 12 år bak seg på Stortinget, derav fire år som leder av den prestisjetunge utenriks- og forsvarskomiteen, har hun i snart ett år sittet i en borgerlig regjering som i vår nektet å ta imot den opposisjonelle tibetaneren Dalai Lama da han kom på besøk til Norge. Nettopp for ikke å ergre den økonomiske, men fortsatt kommunistiske stormakten Kina.

- Da lurer jeg litt på hvordan du hadde det da Dalai Lama var i Norge?

Nå blir det slutt på den boblende latteren. Hun blir alvorlig, og virker litt utilpass.

- Det var en beslutning som ble tatt ut fra ulike hensyn og interesser som vi har. Det var ingen som la skjul på at det ikke var noen enkel beslutning, men sånn er det av og til.

Mer sier hun ikke om det.

Særlig i årene rett etter Ine Marie ble født i 1976, var Leonid Bresjnev Sovjetunionens ubestridte lederskikkelse, og den kalde krigen var inne i en av sine kjøligste perioder. Da han døde i 1982 var Ine Marie seks år og nærmet seg skolestart. Hun vokste opp på Strømmen, mens Bresjnev ble avløst av Andropov, som igjen ble avløst av Tsjernenko, før det til slutt ble klart for Mikhail Gorbatsjov og hans «glasnost», som banet veien for Murens fall i 1989, og altså Ine Maries politiske oppvåkning. Ine Marie var en litt astmasyk, musikalsk og vitebegjærlig unge som kunne lese allerede da hun var fire og et halvt. Hun så «Fleksnes» på TV på lørdager, spilte fiolin et par år, mens hun samtidig perfeksjonerte sin parodi på TV-kokken Ingrid Espelid Hovig, med full hordalandsskarring og selvsagt med den lille persilledusken til slutt. Som 10-åring holdt hun 17. mai-tale på Steinerskolen på Lørenskog, der hun med styrke påpekte at alle mennesker er like, uansett hvilken hudfarge eller religion de har. Hun flyttet til Tromsø 14 år gammel, omtrent da Jeltsin overtok for Gorbatsjov, og etter Jeltsin har det stort sett vært den mektige Vladimir Putin som har styrt det nye Russland. Det nye, aggressive Russland, som blir det store temaet når Ine Eriksen Søreide som Norges forsvarsminister skal representere Norge på NATO-toppmøtet i Wales neste uke. Det blir hennes første NATO-toppmøte, men slett ikke første gang hun treffer de andre forsvarsministrene i NATO-klassen.

- Vi møtes jevnlig, vi som er i kollegiet av forsvarsministre i NATO, på ministermøter og bilaterale møter. Det er en veldig fin gjeng, altså, sier Eriksen Søreide godmodig.

- Vi sitter på faste plasser, og ved siden av meg har jeg den nederlandske forsvarsministeren, min veldig gode kollega Jeanine, forteller Eriksen Søreide, som er på fornavn med Nederlands forsvarsminister, Jeanine Hennis-Plasschaet. De to er nesten jevnaldrende, og en annen ting de to har til felles er at de begge er politisk ansvarlige for å håndtere sine lands bestillinger av de omstridte F-35-flyene, som for Norges del er beregnet til å koste nærmere 63 milliarder kroner.

- Hun er en fantastisk dame, sier Eriksen Søreide begeistret.

På den andre siden i «NATO-klasserommet» sitter den polske forsvarsministeren, som hun også småprater med, og etter flere møter er hun på godfot med USAs forsvarsminister Chuck Hagel. Men egentlig er hun fornøyd med alle «NATO-klassekameratene» sine.

- Vi har en veldig fin, uformell tone, samtidig som vi kan diskutere dypt alvorlige temaer.

- Hva slags folk er det som er forsvarsministre i NATO for tida?

- «Forsvarsministre nowadays», liksom?! Det er en veldig fin blanding, og vi er i alle fall noen kvinner, selv om vi ikke akkurat utgjør en majoritet. Vi har Nederland, som jeg nevnte, Italia har nettopp fått kvinnelig forsvarsminister, så er det Tyskland, Albania, og så er det meg. I tillegg har vi Sverige på partnersida, som også har kvinnelig forsvarsminister. Aldersmessig tilhører jeg nok nedre sjikt, men Danmark, Sverige og Finland har også relativt unge ministre, og Jeanine er jo ikke spesielt gammel, hun heller.

- Men dette toppmøtet er ditt første som statsråd?

- Ja, sist det var toppmøte var i Chicago for to år siden, mens nå er det altså i Cardiff i Wales. Heldigvis har jeg med meg et fantastisk embetsverk der noen av dem har 8-9 toppmøter bak seg, så jeg har nok av erfaring å ta av. Dette er definitivt det største jeg er med på som statsråd i år, det er virkelig en stor begivenhet! Alle stats- og regjeringssjefer i NATO samles i Cardiff, alle statsministre, alle forsvarsministre og alle utenriksministre. Det kommer også mange andre land, partnerland, for eksempel, i tillegg til de 28 NATO-landene. Så det kommer til å bli ganske trangt i Cardiff, trur jeg! Men veldig hyggelig, sier Eriksen Søreide, som lenge har forberedt seg på dette viktige, og kanskje også historiske møtet.

For nå står NATO ved et veiskille. Afghanistan-aksjonen skal få en slags avslutning, på tross av et uavklart presidentvalg, USA kommer til å kreve at Europa bidrar mer, og ikke minst: Hvordan skal NATO forholde seg til det nye, aggressive Russland? Den uforutsigbare og gåtefulle Vladimir Putin, den russiske anneksjonen av Krim-halvøya og det omstridte engasjementet for de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina har fått NATO på tuppa.

- Det er helt åpenbart at det som kommer til å prege NATO-toppmøtet, er den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Dette er ikke bare en krise eller et forbigående tilfelle, det er en varig endring. Grunnen til at jeg er nøye med å understreke det, er at selv om den situasjonen vi nå ser mellom Russland og Ukraina skulle løse seg, er det fortsatt et nytt Russland vi møter etter det. For første gang siden 2. verdenskrig har et land annektert en del av et annet land med makt, og ikke bare vist vilje til å bryte med folkeretten, men faktisk også militær evne. Det får noen konsekvenser i våre nærområder, og for hele Europas sikkerhetspolitiske innretning. Men løsningen må være politisk, sier Søreide, som syns det er vanskelig å spå om det vil bli mulig å gjenopprett en politisk dialog mellom Russland og Ukraina.

- En utfordring er at det er vanskelig å lese hva som blir neste trinn i utviklinga. Samtidig er det helt opplagt at vestlige land er nødt til å reagere på så klare brudd på folkeretten. Det er viktig for et land som Norge, at vi står sammen med våre allierte, for er det noen som er avhengig av at folkeretten fungerer, så er det små land som Norge. Hvis det bare skal være den sterkestes rett, så er det mange land som vil få problemer, sier Eriksen Søreide, som selv har følt på den nervøse spenningen som nå sprer seg i Europa, særlig når Putin argumenterer for at han vil beskytte russiske minoriteter i andre land. Ukraina er ikke medlem av NATO, og foreløpig reagerer NATO på Putins grensekrenkinger med «bare» politiske straffetiltak. Men også østlige NATO-land har store, russisktalende befolkninger, som landene i Baltikum.

- NATOs linje er at det går en «red line» ved NATOs østlige grense. Rører man den, vil det få åpenbare konsekvenser, sier Eriksen Søreide.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har ennå ikke møtt Russlands president Vladimir Putin personlig. Men i juni, da verdens statsledere markerte 70-årsminnet for D-dagen i Normandie, var de begge med på minnehøytideligheten på Omaha Beach. De to, og flere tusen andre, deriblant USAs president Barack Obama, i det som var det første, store møtet mellom statslederne fra øst og vest etter at urolighetene mellom Russland og Ukraina startet. Eriksen Søreide satt der og kunne selv føle på den spente stemningen som er oppstått mellom Russland og Vesten, de gamle allierte fra 2. verdenskrig.

- Det var en veldig spesiell stemning der, spenninga lå tjukt utapå de aller fleste. Vi var nede på stranda, der det var taler, markeringer, og store TV-skjermer som viste statslederne etter hvert som de kom inn. Der kom Hollande, der kom Merkel. Så klarte altså produsenten av dette store showet å vise en «split screen» med Obama og Putin, rett ved siden av hverandre! Det var et øyeblikk der vi alle tenkte: «Oi! Hva skjer nå?» Du kunne nærmest høre de 3-4.000 menneskene på stranda gispe. Der var Obama, sprudlende og blid, mens bildet av Putin viste en mann som skulte bort på Obama. Det var et ganske «tense» øyeblikk, sier Eriksen Søreide.

På neste ukes NATO-toppmøte treffer hun igjen gjengen med statsledere fra Omaha Beach. Der skal de også klappe inn NATOs nye generalsekretær, en viss Jens Stoltenberg fra Norge. Også han drømte om et ja til EU i 1994, i likhet med Ine Eriksens Søreide, og hennes gamle ja-allierte fra dynamitt-episoden i Tromsø, Thorbjørn Jagland. Men de havnet jo i det europeiske fellesskapet til slutt, alle tre. Stoltenberg drar til EU- og NATO-hovedstaden Brüssel, Jagland har lenge holdt til i Strasbourg som generalsekretær i Europarådet, og Ine Eriksen Søreide, hun får seg i all fall en tur til Cardiff.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Musikk er min store lidenskap, går på konserter så ofte jeg kan. Liker mye forskjellig.

FILM: Den filmen som satt lengst i, var Lars von Triers «Breaking the Waves» (1996).

BOK: «Shantaram», av Gregory David Roberts. (2003)

MAT: Jeg er svak for god pasta!

STED: New York er min by.