Var i Libanon og Bosnia: - Folk flest setter ikke pris på denne dagen

I år var markeringen av 8. mai – frigjørings- og veterandagen – flyttet fra Vatneleiren til Ruten midt i Sandnes. 15 ordførere, Forsvaret, NVIO (Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner), veteraner og andre var samlet midt i Sandnes for å markere dagen, og ikke minst avdukingen av en stor bauta som er til minne om alle veteraner fra andre verdenskrig og nordmenn som siden krigen har tjenestegjort i utenlandske operasjoner. Bauten ble avduket av statsforvalter Bent Høie og sjef for Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt, Øystein Fossum Nilsen.

Flere var på talerstolen og minnet om hvor viktig det er å huske offeret som over 100.000 nordmenn har gjort i 40 land på fire kontinenter siden andre verdenskrig – og ikke minst ta demokrati og frihet for gitt.

RA tok en prat med to veteraner etter markeringen, Gunnar Schanke og Finn Erik Bøesen. På spørsmål om det norske folk setter pris på bidraget til veteranene, rister begge på hodet.

– Folk flest setter ikke pris på den jobben vi har gjort. Det tror jeg er gjeldende nå og tidligere, sier Gunnar Schanke, som har tjenestegjort i Libanon og Bosnia på 1990-tallet.

– Færre gjennomfører førstegangstjenesten, som betyr at færre og færre personer har et forhold til Forsvaret. Det gjør folk mindre bevisste, sier Finn Erik Bøesen, som tjenestegjorde i Libanon mellom 1989 og 1990.

Skremmende start på tjenesten

Over 21.000 norske soldater tjenestegjorde i den norske UNIFIL-styrken i Libanon i perioden 1978 til 1998. 21 av dem kom aldri hjem igjen. Bøesen kjente én av dem som ofret alt.

– Jeg fikk en brå start på tjenesten. Vi flydde ned til Israel, kjørte til grensen til Libanon og hadde akkurat lastet opp bilen, så fikk vi beskjed om at én jeg hadde trent med var skutt og drept i et bakholdsangrep. At en vi hadde hatt opplæring sammen med, og som reiste ned én uke før meg, hadde blitt drept, gjorde inntrykk på meg, forteller Bøesen.

Han var hovedsakelig utstasjonert i fjellbyen Chebaa.

– Etterpå var det en roligere tjeneste. Jeg slapp heldigvis unna store kamper, men det var alltid en risiko og spenning. Oppdraget vårt var å være en del av de fredsbevarende styrkene. Vi skulle stanset bevæpna grupperinger i området, holde oppsyn og beskytte lokalbefolkningen, forteller Bøesen.

– Det jeg husker best er de lange vaktene. Patruljeringen. Kameratskapet og ikke minst smilene til lokalbefolkningen. Stadig ble vi invitert på te. De var glade for at vi var der. Det er kjekt å tenke at man har gjort en forskjell for noen, sier Bøesen.

Schanke tjenestegjorde i Kaukaba, Libanon mellom 1996 og 1997. Deretter var han i Bosnia og Modica mellom 1998 og 1999. Spenningen, eventyrlyst og trangen etter å gjøre noe helt annerledes var et som gjorde at han valgte å tjenestegjøre internasjonalt. Bøesen nikker anerkjenne på hodet.

– Det jeg husker best er samholdet i laget mitt. Åtte-ti personer som gjør alt sammen. Da blir man godt kjent, sier Schanke.

I dag jobber Bøesen som taxisjåfør og Schanke jobber i oljeservicebransjen.

– Frihet koster

Schanke tror ikke offentligheten i Norge har vært klar over hva veteranene faktisk har vært med på.

– Bidraget vi og mange andre gjorde i Libanon og Bosnia var ikke særlig omtalt i norske medier. Det ble nesten ikke nevnt. Jeg husker en gang vi ble beskutt, men det kom bare fire linjer i en notis i Dagbladet tre dager etterpå. Husk, det var jo ikke internett den gang. Norske politikere var jo heller ikke interessert i å faktisk fortelle at nordmenn var med i kamphandlinger. Man ville kanskje opprettholde statusen at Norge er en fredsnasjon. Men vi var altså med og bombet og ble bombet selv. Ting endret seg etter krigen i Afghanistan. Mer informasjon kom ut. Offentligheten har fått vite mer, sier Schanke.

– Frihet koster. Det er så viktig å ikke glemme det, sier Schanke og Bøesen.

Og så er det viktig å hedre og gi anerkjennelse til veteranene som har risikert sin egen trygghet for at andre skal være trygge. Det sa statsforvalter Bent Høie, som var hovedtaler under markeringen, som var innom krigen i Ukraina, og minnet om at igjen foregår en krig i Europa.

Bjørn Sæbø, leder for NIVO Rogaland ba veteranene om å være stolte over det de har vært med på.

– Det vi veteraner har til felles er at vi en periode i livene våre valgte å forlate det trygge, for å gjøre andre trygge. Alle ga noe. Noen ga alt.