Unni Askeland: – Jeg har aldri drukket mens jeg maler. Eller jo, bare én gang...

Klokka er halv tolv og Dagsavisens oslojournalist har heltemodig tatt turen ut på landet, nærmere bestemt Kløfta. Der har kunstner Unni Askeland lovt å servere lunsj i hagen. Men på toget oppover kommer følgende urovekkende tekstmelding: «Wow jeg våknet nettopp nå. Det ble visst sent i går ...».

Hun er født i Bergen, har bodd i Oslo, Stockholm og New York. Og nå – Kløfta. Det er lov å spørre hvor det gikk galt. Men en knapp halvtime senere, når jeg står med blåklokker og hundekjeks opp til armhulene i skyggen av frukttrær som vaier dovent, må jeg bite det i meg. Dette er jo ren idyll. På en benk midt i herligheten ligger Unni Askeland, firebarnsmor, bestemor og norsk kunsts største femme fatale. Hun har på seg svarte solbriller og svart neglelakk. Og en svart silkekaftan fra Baron von Bulldog.

– Dette er både New York, Oslo og Bergen i ett, fordi alle har vært her, smiler hun.