The Cure: En strålende begynnelse på slutten

The Cure har vært en institusjon i britisk popmusikk i 45 år. Med en lett gjenkjennelig lyd, og et visuelt uttrykk som var så smittsomt at Robert Smith kunne gå uforstyrret rundt blant publikum før en konsert fordi alle andre hadde kledd seg ut som ham. Ingen kunne vite hvem som var den egentlige Mr. Smith. Ikke mange fans ser sånn ut lenger, men de hører godt etter. Forventningene før en ny utgivelse med The Cure er til å ta og føle på.

Det nye «Songs Of A Lost World» er et stort, majestetisk album. Her hører vi Robert Smith sørge over en verden som er borte, i alle fall for ham, og kanskje for mange andre. Alderen tynger, folk rundt ham forsvinner. Vi snakker om noen av årets mest nedtrykte sanger. Heldigvis er de av den sorten som kan få lytterne til å sitte igjen med en oppløftende følelse til slutt.

Albumet begynner med «Alone», som mange har hørt på konserter, og som kom som første forsmak på det nye albumet. En mulig Cure-klassiker, med sju minutter massiv lyd, en flott melodi og Robert Smith på sitt mest forlatte: «Hopes and dreams are gone/the end of every song». Hadde det ikke vært fordi han har lansert en femårsplan for slutten til The Cure (les videre helt til slutt) kunne det vært en sørgmodig avskjed. Den kommer som mange av de andre sporene her med en lang intro som setter stemningen for den sørgmodige klagesangen som følger.