Systemsvikt i helsehusene

Helsehusene har en viktig funksjon innen eldreomsorgen. De skal gi eldre som har vært syke eller skadete god rehabilitering og oppfølging og legge grunnlaget for at de fleste kan bo hjemme livet ut.

Oslo kommunes fire helsehus har rundt 430 plasser i alt. Helsehusene tar imot utskrivningsklare pasienter fra enten sykehus, kommunal akutt døgnenhet eller hjemmeboende som trenger opptrening. Bydelene fatter vedtak om plass på helsehuset for tidligere sykehusinnlagte og eldre som bor hjemme. Bydelene har også ansvaret for å finne en god løsning etter oppholdet – skal vedkommende få flytte hjem, eller er det aktuelt med langtidsplass på sykehjem?

Men dessverre er det svikt i systemet; både rapporter og medieoppslag konkluderer med at helsehusene trenger flere ansatte for å ha den rehabiliterende funksjonen som de er tiltenkt. Som leder av tilsynsutvalget for ett av helsehusene, må jeg slutte meg til at personalmangelen er merkbar!

Byrådet har for planperioden 2021–2023 avsatt en samlet budsjettøkning til helsehusene på 42 millioner kroner, som skal gå til å øke antall plasser i helsehusene med 60 og til å gjennomføre den bemanningsøkningen kapasitetshevningen krever.

Dermed følger ikke byrådet opp tilrådingen fra kommunrevisjonen i 2018 om å øke antall ansatte i helsehusene – et råd gitt ut fra daværende kapasitet.

Til tross for politisk enighet og stor arbeidsinnsats blant ledelsen og de ansatte, vil ikke helsehusene ha mulighet til å oppfylle sine mål, så lenge kommunen unnlater å endre på forhold som direkte motvirker mulighetene for å ha fullt fokus på rehabilitering.

Det er flere forhold som motvirker et godt resultat:

Samhandlingsreformen forutsetter at kommunen har høy satsing på rehabilitering – men Oslo kommune organiserer rehabiliteringstilbudet sitt på en måte som vanskeliggjør dette. Alle pasienter – uansett kognitivt funksjonsnivå – får tilbud på samme helsehus og i mange tilfeller på samme avdeling. Denne organiseringsformen er svært personalkrevende.

Målet i Oslo kommune er at 75 prosent skal flytte hjem, og klare seg hjemme. For å få realisert målet er det bestemt at bydelene må betale dagsbøter til kommunen dersom pasienten oppholder seg mer enn 40 døgn i helsehuset – og resultatet blir at det er altfor mange som sendes hjem for tidlig og kommer tilbake igjen etter kort tid, på grunn av manglende rehabilitering i første omgang. 75%-målet virker også slik at bydelen kvier seg for å innvilge fast sykehjemsplass til syke mennesker, som selv ønsker det. Og helsehuset blir et venterom for eldre mennesker som venter på at byråkratiet skal fatte vedtak som den eldre selv mener er nødvendige.

Helseetaten i Oslo kommune peker i 2018/2019 på at samhandlingsreformen har medført kortere liggetid i sykehus og dermed lengre liggetid i helsehusene, og at mange pasientkategorier som tidligere ble behandlet i sykehus, nå overføres til helsehusene. Mange av helsehusplassene er dermed fylt opp av beboere som er for syke til å bli rehabilitert.

Pasientenes sprikende behov for hjelp synliggjøres gjennom tilsyns- og avviksrapporter. Mange lider av demens i ulik grad, mens andre bare har behov for fysisk trening, mens en tredje kategori er feilplassert. Personalet må nødvendigvis bruke mye tid og oppmerksomhet på de svakeste og de demente pasientene. Dermed må rehabiliteringsoppgavene ofte settes til side.

Dette er en systemsvikt og kan ikke tilskrives individuelle feilprioriteringer fra personalet og ledelsen ved helsehusene. Det tragiske er at det er pasientene – både de som kunne ha nytte av intens rehabiliterende behandling og de som er for syke – som blir kasteballer i et dårlig fungerende system! Heldigvis er det mulig å rette på det!

Helsehusene må få mulighet til å gruppere pasientene etter kognitiv funksjonsevne og grad av rehabiliteringsbehov. Og sykehusene må ikke stimuleres gjennom finansieringsordningen til for tidlige utskrivninger.