Spillet om milliardene i Barentshavet

Norge og Russlands grense i Barentshavet hadde vært en verkebyll siden den kalde krigen. Dragkampen om fiskeriressurser i milliardklassen, olje, gass og rå maktkamp om suverenitet har pågått siden våren 1970.

Etter 40 års forhandlinger under 13 utenriksministre, annonserte statsminister Jens Stoltenberg (Ap) og president Dmitrij Medvedev overraskende tirsdag 27. april 2010 i Oslo at Norge og Russland hadde kommet til enighet om en grenselinje i Barentshavet og Polhavet. Delelinjeavtalen regnes som en av norgeshistoriens største diplomatiske gjennombrudd.

Men hvordan fikk Norge russerne med på en delingen av området som er større enn Danmark, Sveits, Belgia og Nederland til sammen?

Tjuvfiske og oljekrangel

I den uautoriserte biografien om Ap-leder Jonas Gahr Støre, «Seierherren», skrevet av Ståle Wig, kommer spillet i kulissene rundt grensespliden fram: Tålmodigheten, fastheten og samtalene Støre hadde for å få på plass avtalen - etter årelange forhandlinger uten framgang.

Den 1.600 kilometer lange grensen strekker seg fra Varangerfjorden i Finnmark, ut forbi Svalbard og nesten helt til Nordpolen. Rundt 100.000 tonn fisk til en anslått verdi av minst én milliard kroner ble tjuvfisket hvert år i Barentshavet. De uklare grensene gjorde også dragkampen om mulige petroleumsressurser svært utfordrende.

Sognsvann-planen

Som statssekretær på statsministerens kontor fikk Støre ansvaret for å planlegge Jens Stoltenbergs første møte med president Vladimir Putin i Moskva sommeren 2001. Stoltenberg ville komme med et tydelig signal om at Norge ønsket å komme til en løsning. Stoltenberg og Støre drøftet ulike strategier og tilnærminger mens de gikk tur rundt Sognsvann.

I møtet med Putin sa Stoltenberg at Norge ønsket å komme til et kompromiss mellom det norske og russiske utgangspunktet, og at kompromisset burde bygge på folkeretten. Han uttrykte også at forhandlingene ville ta tid fordi de måtte finne en løsning begge var tjent med.

Putin reagerte positivt på forslaget og sa han delte Stoltenbergs målsetting. Det var på tide å intensivere forhandlingene - ikke minst på grunn av oljeressursene. Siden har Støre, som ble utenriksminister i 2005, jobbet mye med Nordområdene og forhandlet med russerne.

Den russiske kjempen

I boken beskriver Ståle Wig Russlands utenriksminister som en kjempe:

«Sergej Lavrov kan skremme livskiten ut av nær sagt hvem som helst. Den nesten to meter høye, firespråklige, kjederøykende karrierediplomaten har en framtoning som gjør at han overtar oppmerksomheten fullstendig når han kommer inn i et rom.»

9. november 2005 møtte Støre sin russiske kollega for første gang på et møte i Barentsrådet i Harstad. På kvelden spiste de middag på ærverdige Røkenes Gård og Gjestehus for å bli bedre kjent. Her oppdager Støre at Lavrov slett ikke var en av disse forsteinede gamle sovjetiske lederne av typen han hadde møtt da han arbeidet under Gro Harlem Brundtland i WHO.

Bryter isen

Lavrov var interessert i teater, sport og poesi. Praten gikk og de trivdes i hverandres selskap. Et stykke ut på kvelden drister Støre seg frampå, ifølge boken:

«Hvis vi kommer til enighet om delelinjen, vil du da få en slik avtale gjennom i den russiske duma?» Lavrov så på sin ti år yngre kollega. Støre husker det som om han ville si: Hvem tror du egentlig at du er, din jypling? Antyder du at det skulle være noe problem?

«La oss være enige om dette», svarte Lavrov. «Hvis vi kommer til en avtale, så får du ta deg av ditt parlament, så skal jeg ta meg av mitt.»

Vodka i Murmansk

8. juni 2008 sitter Støre om bord i en russisk atomisbryter i Murmansk med et glass vodka i hånden og en mulig seier i sikte. Det skummer på bølgetoppene utenfor og blåser stivt i kastene. I kontrollrommet på atomisbryteren viser de Russlands åpningskamp i fotball-EM mot Spania på TV. Støre har truffet Lavrov over 20 ganger i løpet av noen måneder, og de to har funnet tonen - et profesjonelt tillitsforhold. Likevel kan det gnistre mellom dem når det virkelig gjelder.

Tidligere statssekretær i UD, Torgeir Larsen (Ap), deltok på mange av møtene. Han beskriver i boken forhandlingene som et sjakkspill mellom rutinerte spillere som kjenner hverandre godt.

På atomisbryteren går fotballkampen mot slutten, og den norske delegasjonen reiser seg. Lavrov ble igjen for å se Russland tape. Samtidig gikk forhandlingene framover. En enighet var innen rekkevidde.

Russland gir etter

Etter kort tid kom et gjennombrudd i forhandlingene fra russisk side. Ifølge forsker Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt bidro tillitsforholdet mellom Støre og Lavrov til enigheten. Men hovedårsaken var Russlands ønske om stabilitet i Arktis: Et kompromiss med Norge forsterket en rettsorden basert på FNs havrett. Avtalen mellom Norge og Russland ble signert av Støre og Lavrov på Akershus festning i 2011. Støres ustoppelige tro på politisk dialog ga resultater.

havard.therkelsen@dagsavisen.no