Slik skapte han en populær skole

Det var en gang en barneskole ved navn Douglas Park School i Masterton på New Zealand. Det var en helt ordinær skole med 275 elever som forventet å bli mindre i takt med at babyboomen stilnet i landet. Men så skjedde det noe.

I 2004 tok Dick Brown over som rektor. I dag teller skolen 400 elever, og elleve nye er rett rundt hjørnet. Barn fra hele distriktet søker seg hit og myndighetene anser skolen som en av landets beste. Hvordan klarte han det?

Leter etter god kjemi

Brown talte tirsdag for norske rektorer, barnehageledere og skolepolitikere under Utdanningsforbundets årlige lederkonferanse. Hvordan lede din skole til suksess? spurte han. Og svaret hadde han selv: Visible learning, en pedagogisk strategi utviklet av John Hattie, også fra New Zealand (se faktaboks). Etter 15 år med argusøyne på skoleforskning i USA, Storbritannia og Australia, og 83 millioner involverte elever, laget Hattie en oversikt over hva som funker og ikke funker i skolen. En god relasjon mellom lærer og elev scoret høyest, og Dick Brown tok ham på ordet.

Det første Brown gjorde som fersk rektor i 2004, var å slå sammen to små skoler som lå få kilometer fra hverandre.

- Gjorde vi det slik skole A hadde drevet, ville skole B bli sinte og omvendt. Så i stedet for å bare slå dem sammen, lagde vi en helt ny skole, sier han til Dagsavisen.

Lærerne og elevene var de samme, men pensum, skolebygget og undervisningsevalueringen ble totalt forandret.

- Vi lagde en felles visjon på en A4-side med en strategiplan for de neste fem årene. Norske skoler blir overlesset av planer de føler de må gjennomføre, men vi skrev bare ned hva det var viktig å gjøre dette året, og stengte ute alt annet, sier Brown.

På A4-arket i 2004 sto det blant annet: Konferansetimer i stedet for brev hjem og standard foreldremøter.

- Elevene fyller ut et skjema over hva de har oppnådd og hva de må bli bedre på, og setter seg ned med foreldrene i klasserommet for å vise dem dette. Fire-fem slike konferanser foregår samtidig i rommet, mens læreren veksler mellom å lytte til familiene, forteller rektoren.

På strategiplanen satte skoleledelsen ned et verdisett: PRIDE - Peaceful, Respectful, Independent, Dare to dream, Excellent.

- Dette er blitt en del av hverdagsspråket og elevene påminnes verdiene hele tida, sier Dick Brown.

Filmer 16 ganger årlig

For Brown har det vært avgjørende at lærerne ser seg selv utenfra for å lykkes - bokstavelig talt. De siste seks månedene er derfor samtlige lærere ved Douglas Park School blitt filmet i 15-20 minutter av undervisningen - en filmsnutt kun læreren selv får se. Etter timen intervjuer skoleledelsen to av elevene som satt i timen og spør dem: Hva lærte dere? Læreren tar med seg tapen og elevintervjuet hjem, og kommer tilbake dagen etter med en rekke konkrete mål for å bli en bedre lærer som hun presenterer for Brown.

- Hver lærer skal bli filmet 12-16 ganger i året. Det er skummelt, men de blir vant til det. Filmingen er et veldig effektivt verktøy for å se læringen gjennom barnas øyne. Etter seks måneder ser vi resultater: I starten sa halvparten av barna at de ikke visste hva timen handlet om, mens nå får 75 prosent av dem med seg stoffet. Videoen viser helt tydelig for læreren hva som er neste steg. På dette halvåret har jeg ikke kritisert en eneste lærer, de har nemlig påpekt alle feilene selv, sier Brown.

- Blandet klasse en fordel

I Norge diskuterer vi stadig hvordan vi skal møte den individuelle eleven på det nivået han er. De som henger etter, får ofte spesialundervisning. De som ligger foran, får ekstraoppgaver eller hopper i få tilfeller et trinn opp. På Douglas Park School er alle i samme klasse - uansett nivå. 25 elever og én lærer.

- En blandet klasse er en fordel. Sterke barn lærer av å være ledere, de mindre smarte blir beskyttet og de hører et velutviklet vokabular de ikke ville fått med seg i en spesialgruppe. Da jeg var ung, foretrakk jeg alltid det mest utfordrende idrettslaget, for da lærte jeg mest, minnes Brown.

Etter hans mening er klasserom i New Zealand og klasserom i Norge to sider av samme sak.

- Det største utfordringen for norske skoler er å få elevene til å oppnå mer. Politikerne krever mer av lærerne og skoleresultater gjøres offentlige, men det er vanskeligere å oppnå enn å kreve, påpeker Brown.

Null Facebook-stress

Selve undervisningen på Browns barneskole på New Zealand kan se slik ut: Læreren deler klassen i fem grupper. Ved bruk av skolebøker, aktiv Google-søking, diskusjon og skisser på whiteboard forbereder de seg på å rykke inn til plassen der læreren sitter. Hun tar nemlig imot en og en gruppe, og har en intensiv økt med dem før hun sender dem videre på egen hånd.

På Douglas Park School oppfordres elevene til å bruke PC. Dick Brown hevder han aldri har hørt om noen som sitter på Facebook i timen.

- Vi har bare ikke en kultur for å gå på Facebook. Vi lærer dem at det er mye der ute, men at vi må ta riktige valg og se på det som er relevant, sier han.

Et annet grep rektor Brown har gjort i sitt skoleløft, er å gi lærerne større ansvar utenfor klasserommet. I dag hjelper alle til med ledelsen av skolen, noe som drypper tilbake på lærerne ved at rektoren og hans team får mer tid til dem.

På spørsmål om han oppfordrer norske skoler til å følge hans plan, svarer han:

- Jeg vil aldri si at alle skoler skal gjøre det samme. Alle skoler er ulike, og hver enkelt må legge sitt eget puslespill.

ingeborg.huse.amundsen@dagsavisen.no