Skipsverft fødte en «påseforening»

Det finnes noen bergenske initiativ som har satte spor etter i Stavanger. Et av dem er eksempelvis Hotel Victoria som fortsatt er sterkt oppegående. Et annet er Stavanger Støberi og Dok som i dag utelukkende har sin plass i minnebøkene. Det var i 1851 at bergenseren Carl Brun anla et lite mekanisk verksted og støperi på Roaldsøy. Virksomheten var av en temmelig beskjeden art, og bygningsmassen besto i hovedsak av et støperi med smie. Tre år senere – i 1854 – ble det imidlertid kjøpt en tomt i Spilderhaugviken med tanke på utvidelser.

Historikeren Bjørn S. Utne tegner i 100-årsjubileumsskriftet til Rosenberg Mekaniske verksted, «I vekst og forandring», blant annet dette industrielle bildet av Stavanger Støberi & Dok i 1890-årene: «Lengst øst i Lervig, ved Spilderhaugviken, lå strøkets dominerende industribedrift. Stavanger Støberi og Dok var basen for dem alle, het det i en samtidig kilde. Bedriften var byens største arbeidsplass. Antall ansatte kunne variere mellom 150 til 300, alt etter oppdrag og beskjeftigelse.

Bygningsmassen besto av et større støperi, kontorbygning, maskinverksted, kjeleverksted, snekkerverksted, plateverksted, tømmermannsverksted, smie, bekhus og flere lagerbygninger. Alle hovedbygningene var oppført i mur. Formspråket var karakteristisk for den tidlige fabrikkarkitektur her til lands, med solide bygningskropper i upusset tegl med enkel møne- og gesimsornamentikk, høye rundbuede vinduer, med støpejernssprosser og runde gavlvinduer.

Murinnslaget skyldtes at bedriften hadde vært hjemsøkt av «voldsomme ildebranne» i 1876 og 1882. Vi har her å gjøre med en industribedrift som arbeidet tungt og intenst med jern, maskiner og sterkt varme. Mest iøynefallende var likevel de to tørrdokkene med en lengde på henholdsvis 200 og 300 meter. I tillegg var bedriften utstyrt med 2 beddinger, en slipp, kaianlegg og flere løfteanlegg. I utkanten av anlegget lå bestyrerboligen omgitt av flere arbeiderboliger», heter det i Utnes jubileumsskriv.

Han har også kastet det han kaller for «et tilfeldig blikk» i firmaets ansettelsesprotokoll, og har notert seg at i desember 1895 var det182 mann i arbeid. Riktignok var det tomt i den største dokken, men i den minste ble Stavangerskes skip «Haukelid» reparert for rust og motorproblemer. Dessuten var kjølen strukket til et lokalt kontrahert dampskip av stål som skulle få navnet «Habil» og settes inn i fruktfart mellom De vestindiske øyer og USA.

Mye kan komme rekende på ei fjøl. Til Stavanger-distriktet kom det rundt midten av 1860-tallet noen tanker flytende over Nordsjøen som fant et fast ankerfeste blant en del av byens borgere. De stiftet i 1866 noe som den gang var temmelig unikt, en forbruksforening for folk flest, sterkt inspirert av det som ble kalt Rochdalebevegelsen i England.

I Rochdale hadde nemlig 28 ververe startet en forbruksforening i 1844. Den var basert på noen få og ganske klare prinsipper: «Medlemskapet skulle være åpent for alle og frivillig. Det skulle være et demokratisk styre hvor alle innskyterne hadde en stemme uavhengig av størrelsen på innskuddet. Renten på innskuddene skulle være begrenset for å hindre spekulasjon, og all handel skulle skje kontant og til riktig dagspris. Forbruksforeningen skulle være politisk og religiøs nøytral, men engasjere seg i opplysningsarbeid».

Selv om over 200 arbeidere meldte seg som medlemmer av Stavanger Forbrugsforening fra starten av, var det ingen av disse arbeidere som fikk plass i det første styret. De måtte nøye seg med en suppleantposisjon. Arbeiderne fikk altså sin plass på innbytterbenken. Til gjengjeld fantes Alexander Kiellands bror, presten Jakob, blant de aller første styremedlemmene.

Initiativtaker til foreningen – og dens absolutte sterke mann – var John Widvey. Han var vel vant med både mange, men kanskje aller mest, atskillige harde tak. Widvey hadde etter eget sigende, deltatt i den amerikanske borgerkrigen og hadde følgelig erfaring fra en verden utenfor Breiavatnet og Badedammen. I den første styreprotokollen, undertegnet han seg derfor – i tråd med sin militære løpebane – som løytnant. Senere skulle han forsøke seg kjøpmann.

Forbruksforeningens første vedtekter åpnet for en bred medlemsmasse, hvor nok alle var like, men hvor et kjønn åpenbart var atskillig likere enn det andre. Det het nemlig i de opprinnelige vedtektene: «Til medlemmer av Forbrugsforeningen optages enhver mandsperson og ethvert fruentimmer i Stavanger, samt desuden de i byens nærmeste omegn boende, der ønske at deltage i foreningen virksomhet», men det ble likevel klart presisert at «intet fruentimmer skulde have stemmeret eller adgang til mødene».

Den 12. november i 1866 åpnet Stavanger Forbrugsforening det første utsalget i huset til bøkker Børre Grannæs på Sankt Hansvolden. Ikke mange dagene etter ble det åpnet et utsalg på Straen, og det ble deretter planlagt et tredje utsalg i «Pedersdalen». Virksomheten syntes å blomstre, men visnet brått i januar 1869. Noen fant forklaringen på den disharmoniske sluttakkorden i den harde konkurransen med de lokale høkere, mens andre hellet til en mer skandaløs forklaring: De mente at det var «uordener i regnskabene». Mens ryktene løp tilnærmet løpsk og folkesnakket steg i styrke, gikk for øvrig foreningens mest betrodde mann, John Widvey – som for egen regning drev stort innen korn og sild i tillegg til å ha sin egen landmandsforretning – konkurs i begynnelsen av 1869. I Widveys dragsug, fulgte også «Forbrugsforeningen» med.

Mange av arbeiderne ved Stavanger Støberi og Dok i Lervig var med i Forbrugsforeningen. De ansatte ved verftet hadde tidlig stiftet flere innkjøpslag, såkalte «påseforeninger». Opplegget var for så vidt enkelt. Hvis mange medlemmene gikk sammen om store innkjøp, ville det bli billigere for den enkelte enn om han skulle ha handlet bare for seg selv.

Virksomheten begynte med innkjøp av brennevin til jul, men etter hvert ble vareslagene utvidet til å omfatte varer som kaffe, sukker og parafin. Det dreide seg om artikler som de fleste familier hadde behov for. I 1875 stiftet støperiarbeiderne en ny forbruksforening som åpnet sin egen kolonialforretning i Pedersgaten. Også denne forbruksforeningen måtte gi opp, men de ansatte ved Støberi og Dok ga aldri opp tanken om å få til et levedyktig samvirkelag.

De ansatte var også blant initiativtakerne ved etableringen av forbruksforeningen Økonom i 1900. Den foreningen skulle vise seg å ha livets rett i motsetning til de fleste av konkurrentene som så dagens lys i årene deretter. At Økonom ble stiftet i Bethesda, det første bedehuset i østre bydel, var nok ingen tilfeldighet. Bedehuset ble bygget av Indremisjonen i 1891 i Harald Hårfagres gate, og tjente som et samlingssted for arbeiderne i strøket. Det åndelige og timelige gikk ofte hånd i hånd i et geografisk område hvor by og land hadde funnet sammen.

Kvinnene fikk likevel foreningsadgang

De sterkt kvinnediskriminerende paragrafene i forbruksforeningens vedtekter, ble etter hvert sterkt kritisert.

Etter noen måneders mannlig tenkepause, fikk «fruentimmere» likevel lov til å være til stede under møtene. Det er sannsynlig at de også fikk en slags talerett, men det er sikkert at ikke fikk anledning til å avgi stemme i de ulike sakene. Det fikk tydeligvis være måte på hva kvinner kunne få lov til den gang.

Det finnes formodentlig flere forklaringer på at Forbrugsforeningen ikke gikk som det var forutsatt, men det er vel sannsynlig at den katastrofale svikten i vårsildfisket i 1868, var en utløsende årsak til at det ble satt en kontant sluttstrek både for Widveys virksomheter, og Forbrugsforeningens.

Forfatteren Erling Jensen har i sin bok om Stavanger Støperi og Doks historie, slått fast at det første skipet om ble bygget ved verftet var dampskipet «Nora» i 1881. Det var konstruert og kontrahert av skipsreder Thomas S. Falck. Ifølge Jensen ble det bygget 88 skip ved Stavanger Støberi & Dok i løpet av dets levetid.

Stavanger Støberi & Doks tid var definitivt ute i 1930 da det ble slått sammen med Rosenberg Mekaniske Verksted. Mange mente at bak den sammenslåingen lå en tro på at dersom to «handikappede virksomheter» gikk sammen, ville det resultere i en livskraftig virksomhet. I de første årene forble det med den drømmen for det nye selskapet.

Det meste av maskiner og utstyr ved Stavanger Støberi & Dok ble flyttet til Buøy. De gamle områdene til Stavanger Støberi og Dok i Strømsteinen ble senere overtatt av Hammerverket og Trio fabrikker. Industrivirksomheten fortsatt i de gamle dokkområdene. Men det var nok ingen av barna til disse arbeiderne som trøstet seg med det gamle barnemunnhellet fra Støberi og Doks tid: «Bare vent. Når han far dette i dokken, så ska eg få klokka hans …»