Skilte seg for å bli katolikk

For noen uker siden, var det full fyr i et bolighus i hennes gate på Tjensvoll, mens den årlige litteraturfestivalen i Lillehammer - hvor Sigrid Undset og Bjørnstjerne Bjørnson spiller hovedrollen – foregikk i forrige uke. Den er på mange måter knyttet til Sigrid Undsets tidligere hjem på Bjerkebæk, like utenfor Lillehammer sentrum. Uten at noen litterater noensinne har studert likheten mellom Sigrid Undset og Per Speleman, finnes det likevel et andpustent likhetstrekk. Han byttet som kjent bort fela for å få kua igjen, mens hun byttet bort mannen for å få katolisismen igjen...

Det er i år 95 år siden Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur som den tredje norske forfatteren, og 116 år siden hun debuterte med romanen «Fru Marta Ouli».. Den skrev hun etter datidens sigende nattestider, mens hun passet sin kontorjobb om dagen. Større oppmerksomhet vakte hennes femte bok som kom i 1911, fire år etter den første. Romanen «Jenny» skildrer en ung og suksessfull malerinne som lengter etter mann og barn, men som tar sitt eget liv. Den blir sett på som forfatterens kunstneriske gjennombrudd, og er utvilsomt en av de tidligste skildringer av kvinnelig seksualitet i Norge.

Dersom man på det tidspunktet hadde hatt utpregede «sladder-blader» i landet, ville formodentlig Sigrid Undset ha vært en sikker gjenganger. Ikke fordi hun røkte mer enn de fleste og markerte seg i sammenhenger som storparten av datidens kvinner ikke gjorde, men kanskje mest fordi ble både betatt og bergtatt av maleren Anders Svarstad under et stipendieopphold i Italia. At hun var 27 år gammel, og han var 40, var ve ikke nettopp det som sjokkerte folk flest. Større inntrykk gjorde et nok at Svarstad var gift og hadde tre barn.

Deres amorøse forhold ble holdt såkalt hemmelig da de var tilbake til Kristiania, men ikke så lenge etter hjemkomsten giftet de seg i det norske konsulatet i Antwerpen. Etter vielsen, reiste de nygifte til London i et halvt år, og fortsatt på sin utenlandsferd til Roma. I pavens by, ble deres felles førstefødte, sønnen Anders, fød i 1913.

Lille Anders fikk en tung start på sin livsvei. Han ble alvorlig sjuk, og da dro Sigrid hjem, mens Anders senior fortsatte sin maleriske tilværelse i Roma. Nettopp familiære atskillelser skulle også komme til å prege samliv til Sigrid og Anders. De jobbet begge mye, og var begge svært opptatt av sin egen kunst og sin kunstneriske utvikling.

I samlivet fikk de også et barn, Maren Charlotte, som heller ikke hun fikk noen lett livsvandring. I tillegg til å ha fått epilepsi, var hun også psykisk utviklingshemmet. I 1919 flyttet Sigrid og Anders Svarstad fra hverandre. Sigrid flyttet til Bjerkebæk like ved Lillehammer. Det gikk heller ikke lenge før de to skilte lag for godt. Det skal ha hatt en sammenheng med at Sigrid ville konvertere til katolisismen. Hun kunne da ikke være gift med en fraskilt mann. Troskonverteringen foretok hun i november i 1924.

Det var mens hun bodde på Bjerkebæk at hun skrev sine mest berømte romaner: trilogien om Kristin Lavransdatter og de to bøkene om Oav Audunssøns skjebne. Det var for Kristin-fortellingene at hun fikk Nobelprisen i 1928. Allerede fire år tidligere hadde hun vært nevnt blant de tenkbare kandidatene.

Det het for eksempel i avistelegram i 1924 fra Stockholm: «Akademien trer sammen imorgen for at utdele aarets Nobelpris i literatur. Ifølge Nya Dagligt Allehanda skal det denne gang være meningen at utdele prisen til en kvinde, og valget menes at staa mellem Sigrid Undset og den italienske forfatteinde Grazia Deledda, som er berømt for sine folkclivs- og naturskildringer og desuten for en række samfundsromaner. Hun er født i 1873 paa Sardinien, og er siden 1900 gift med en embedsmand og er bosat i Rom.»

Det hører med til historien at ingen av dem fikk prisen på det tidspunktet, men Grazia Deledda fikk den i 1926, altså to år før Sigrid Undset fikk prisen av kong Gustaf i Stockholm den 10. desember 1928. Den bestod av gullmedalje, diplom og prispengene på kr 156 000. Alle prispengene ga hun bort til veldedige formål. Halvparten til et «Legat for familier med psykisk utviklingshemmede barn», og resten ble fordelt mellom «Legat for ubemidlede katolikker» og «Forfatterforeningens stipendiefond». Nobelmedaljen, som er i gull, ga ellers Sigrid Undset til inntekt for Finnlandshjelpen i 1939.

Da hun mottok Nobelprisen som den tredje norske forfatteren, sa hun blant atskillig annet, i sin takketale: «Min fars slegt är kommet fra Østerdalen. Den første mand som vi kjender noget til het Peder Halvorsen og bodde i 1730 paa Grytdalen i Sollien – ødedalen langs Atna elv, hvor nogen østerdøler fik lov til at rydde sig gaarder ved den tid.

Slegten holdt sig paa Grytdalen til min bedstefar, Halvor Halvorsen, kom til Trondhjem og blev bosat der, som underofficer og senere som forstander for en arbeidsanstalt. Undsetnavnet tok han efter en grend i Rendalen, hvor hans mor hadde levet, siden hun blev enke. Min farmors slegt kommer fra en anden avdal indpaa Rørosvidden.

Min far, Ingvald Martin Undset, tok i 1881 doktorgraden paa en avhandling «Jernalderens Begyndelse i Nord-Europa», giftet sig med Charlotte Gyth fra Kallundborg – av en slegt som opringelig skal være indvandret fra Nordnorge fra Skotland, derefter kom den sisst paa syttenhundredetallet til Danmark.

Da min fars liv i de næste aar var optat med studiereiser som strakte sig over det meste av Europa, indrettet han sig enslags midlertidig hjem i Kallundborg, og der kom jeg til verden i 1882 som den ældste av 3 søstre. I 1884 flyttet mine forældre hjem til Norge, hvor min far var knyttet til Universitetets Oldsakssamling i Kristiania.

Jeg blev sat ind paa Fru Ragna Nielsens skole – vistnok fordi min far, som allerede dengang visst, hans dager var talte, ønsket at jeg skulde studere og fortsætte i hans fag. Fru Nielsens skole var en fællesskole, grundlagt paa det som dengang var de mest fremskredne principper – alle «venstre-barn» gik der, og der var en egen atmosfære av tro paa oplysning og frihet og fremskridt og mange slags «saker». Skolen fik stor betydning for min formning – den grundla i mit sind en uutryddelig misstillid til alt som smakte av utviklingstro, fremskridsglæde og programmer.

Det var ikke fordi jeg ikke var glad i Fru Nielsen eller ikke skjønte at hun var høisindet og trodde paa alt det som hun for med – det var hendes ideer som indgjød mig en bundløs skepsis. Hvorfor, ante jeg selvfølgelig ikke dengang og ikke længe efter. Som et slags svar fandt jeg mangfoldige aar efter St. Augustins ord om donatisternesleder: «securus judicat orbris terrarum». Dengang kunde jeg naturligvis ikke uttrykke det paa anden maate end jeg rullet mig sammen som et pindsvin, og som et litet pindsvin trillet jeg op gjennem skolen.

Efter min fars død i 1893 tilbød fru Nielsen min mor friplads helt op til universitetet for alle oss tre barn. Kom en mindreværdig dag, da jeg var 14 aar gammel: Fru Nielsen kaldte mig ind i et tomt klasseværelse og sa mig, at hun vilde staa ved sit tilbud til min mor, «men da du viser saa sørgelig liten interesse for skolen, Sigrid, og der er saa mange, som gjerne vil har en friplads – saa nu spør jeg dig selv – er det slik at du ønsker at ta artium?» «Nei tak», svarte jeg. Fru Nielsen saa litt forundret ut. Saa sa hun bare «Godt, du bestemmer altsaa selv over din fremtid som et voksent menneske».

Foretrakk å debattere framfor å studere

I voksen alder kom Sigrid Undset ofte tilbake til sin manglende interesse for skolegang. Det gjorde hun også i Nobeltalen: «Jeg er ræd jeg opførte mig som et litet bæst den gangen i det tomme klasseværelset. Og Fru Nielsen stod ved sit tilbud for min søsters vedkommende. Men dette er en av de faa ting i mit liv som jeg aldrig har angret paa.

Saa var der ikke anden raad for min mor – jeg blev puttet ind paa Kristiania Handelsgymnasium. Jeg likte det ikke – men Handelsgymnasiet hadde den store fordel fremfor skolen, at her var der ingen som ventet at jeg skulde like noget.

Jeg kom paa kontor, og der lærte jeg bl. a. at utføre et arbeide som jeg selv ikke likte, og utføre det godt. Jeg var paa ett og samme kontor ti aar – fra mit syttende til syvogtyvende. Forinden jeg sluttet hadde jeg allerede git ut to bøker «Fru Marta Oulie» i 1907 og «Den lykkelige alder» i 1908. Saa reiste jeg til Tyskland og Italien med stipendium.

Siden har jeg git ut en række bøker, sist to romaner med motiv fra Middelalderen «Kristin Lavransdatte»” som kom i tre bind 1921, 1922 og 1923, og «Olav Audussøn» i 1925, med fortsættelsen “Olav Audussøn og hans børn” i 1927.

I 1912 blev jeg i Belgien gift med den norske maler A.C. Svarstad. Da jeg i 1924 blev optat i den katolske Kirke maatte imidlertid dette egteskap opløses, idet han tidligere var skilt fra en dame, som endnu er i live. Vi har tre børn. Siden 1919 har jeg været bosat paa Lillehammer». Konkluderte Sigrid Undset sin oppsummering av sitt da levde liv.

Sigrid Undset var i hele sitt voksne liv en sterk og tydelig samfunnsdebattant. Hun deltok ikke bare i diskusjonen omkring kvinnesaken, men også i spørsmål omkring religion og nazismens menneskeforakt. I Hitlers Tyskland ble det Undset skrev forbudt, og i Norge hadde hun mange konfrontasjoner med den nazistvennlige forfatteren Knut Hamsun. I 1940 ble hun nødt til å flykte fra Norge til USA der hun fortsatte kampen for Norge og mot okkupasjonsmakten.