Skattejakt med metalldetektor

Morten Abrahamsen / NTB

Fangsten kan bli en øks fra bronsealderen – eller ølboks fra i fjor. Alt du trenger, er en metallsøker.

– Vi finner objekter som har en historie. De har ofte ligget veldig mange år i jorda. Det er spennende å være den første som ser dem igjen, sier Erik Rønning Johansen (67).

Han har drevet med metallsøking siden 1987 og er i dag leder for Norges Metallsøker Forening (NMF).

NMF, som ble stiftet i 1991, har i dag 780 medlemmer. Medlemsmassen øker ifølge Johansen jevnt, og er tredoblet de siste ti årene. Men fortsatt er bare 10 prosent av medlemmene kvinner. Beate Bull (44) er én av dem.

– Det er som å være skattejakt, sier Bull. For et par år siden ble hun med noen venner på metallsøking for første gang.

Johansen og Bull står på et stort jorde i Vestby der det tidligere er gjort 19 funn av historisk verdi med metallsøker. At noen har vært der og søkt før, betyr ikke at det er meningsløst å gå over jordet en gang til. Snarere tvert imot, som vi snart skal se.

Dyrket mark

Erik forteller at det først og fremst er verdt å undersøke dyrket mark, og helst ved gårder som har lang historie. Jorder som har vært drevet i hundrevis av år kan ha mye historie begravd, men det er en forutsetning at de fortsatt er i drift. Er jordene helt gjengrodd, er det vanskelig, nærmest umulig, å bruke metallsøker.

Men det er ikke bare å dure ut på et hvilket som helst jorde. Har man funnet et sted man tror egner seg til metallsøking, må man kontakte grunneieren, eventuelt forpakteren, for å få tillatelse. Så må man også sette seg inn i hvor på tomta man kan søke. Hvis det tidligere er funnet kulturminner der, er det begrensninger på hvor man holde på. Dette finner man ut gjennom nettjenesten Kulturminnesøk (kulturminnesok.no) hos Riksantikvaren.

Leter i pløyelaget

– Vi får signaler fra alt som ligger ned til 10 centimeters dybde. Under 30 centimeter finner vi ingenting, sier Johansen.

Dermed er det et viktig poeng at jordene blir pløyd. Da blir jorden skyflet rundt jevnlig, og gjenstander som det ikke var mulig å finne forrige gang, fordi de lå for dypt, kan ha flyttet seg opp til søkbar dybde.

– Vi kan bruke metallsøker fra telen går til jordet er sådd, og om høsten fra kornet blir tatt, til frosten kommer, forteller Johansen.

De to detektoristene beveger seg rolig og rytmisk framover. Søkerne sveipes noen centimeter over bakken, og det er et nitid arbeid. Søkesveipene skal nemlig overlappe hverandre, hvis ikke kan man gå glipp av en gjenstand. Når søkeren oppdager noe av metall, kommer det lydsignaler i hodetelefonene, og da må det graves.

Funn!

Det går ikke mange minuttene før begge to må fram med spaden. De spar opp jorda bit for bit, og bruker søkeren for å sirkle seg mer nøyaktig inn på objektet.

Bull viser fram en mynt med hull i midten. Den er såpass slitt at det er vanskelig å se årstallet. Johansen mener det må være en krone fra Haakon VIIs tid, altså første halvdel av 1900-tallet.

Selv har han akkurat funnet en kornplombe, en liten metallgjenstand som ble satt på kornsekkene for å markere at det var godt korn. Han anslår at den er fra forrige århundreskifte.

Gjenstandene legges i små poser, og så er det på'n igjen. Dette er normalen, for selv om jordet har vist seg å skjule gjenstander av historisk verdi, er det meste man finner hverdagslige ting og søppel av nyere dato.

At det foreløpig ikke ligger noe av museumsverdi i posene, bekymrer ikke de to skattejegerne.

– Den som leter, finner, sier Johansen.

– Men tålmodighet må du ha. Du kan sammenligne det med å fiske, kommenterer Bull.

Johansen mener at uten detektorister ville lite av historien som ligger i pløyelaget, blitt tatt vare på. Basert på foreningens aktivitet de siste 30 årene, anslår han at 80–90 prosent av Norges historiske gjenstander graves opp fra dyrket mark.

Innleveringsplikt

Beate Bull liker å delta på samlinger i regi av NMF, der medlemmene søker sammen. Fordelen med slike arrangementer er at foreningen ordner med tillatelser. I tillegg går man sammen med svært erfarne folk, slik at man kan få hjelp til å identifisere objektene man finner. Det er nemlig noen absolutte regler som må følges: Gjenstander eldre enn 1537, mynter eldre enn 1650 og samiske gjenstander som er fra år 1917 eller eldre, er statens eiendom. Disse er innleveringspliktige. I tillegg må man registrere funnstedets koordinater.

Hvis innleveringspliktige gjenstander ikke leveres inn, kan man få både bøter og fengsel. Riksantikvaren har utarbeidet nasjonale retningslinjer for metallsøking, som er tilgjengelig på deres nettsider. I tillegg skal detektorister ha kjennskap til Kulturminneloven, som blant annet regulerer hvor man kan foreta søk.

Skepsis fra fagfolk

Lars Holger Pilø, arkeolog i Innlandet fylkeskommune, forteller at det for få år siden var stor skepsis blant norske arkeologer når det gjaldt folk med metallsøkere.

– Det var tidvis harde fronter innenfor arkeologimiljøet. Noen ønsket detektoristene velkommen, andre var svært bekymret for at de kom til å gjøre skade.

Selv har han en pragmatisk holdning til metallsøking og har selv brukt metallsøker med stort hell, blant annet under utgravningen ved Kaupang vikingby ved Larvik på 1990-tallet.

– Jeg pleier å sammenligne det med biler. Enten du liker det eller ei, så har metallsøking kommet for å bli, så da må vi bare finne ut av det sammen.

Følge retningslinjene

Pilø sier at fagmiljøet også får mye ny kunnskap basert på funnene som gjøres. Detektoristene finner ifølge Pilø gjenstander som ellers ville ha forsvunnet når jordene pløyes år etter år. Men han understreker at det er viktig at folk som bruker metallsøker, setter seg inn i retningslinjene, og at det noen steder er en utfordring med detektorister som bryter lovene.

– Man skal huske på at også gjenstander som er yngre enn dem som er innleveringspliktige, sorterer under hittegodsloven. Hvis du for eksempel finner ting som åpenbart tilhører gården du er ved, skal det leveres til grunneieren. Øvrig materiale – mynter eller annet som har en verdi – skal deles med grunneieren, sier Pilø.

Det betyr at man må sette seg skikkelig inn i hva de forskjellige gjenstandene kan være, selv om man bare finner små fragmenter.

– Når nybegynnere kommer med det de har funnet, med det vi gjerne kaller skrotposen, finner vi veldig ofte noe som er interessant. For eksempel biter av svært gamle gjenstander, forteller han.

Han understreker at folk som vil drive med metallsøking, må gjøre et forarbeid:

– Man må lære seg hva man kan forvente å finne. Når man går ut for å plukke sopp, gjør man jo en innsats på forhånd for lære seg hva man kan plukke. Sånn er det med metallsøking også.

Øks fra bronsealderen

Samtidig sier Lars at man ikke må tro at man kommer til å finne en gammel vikingskatt etter et par timers søk. Kanskje finner man aldri noe mer spennende enn en halvgammel mynt.

– Mitt høydepunkt er en mynt fra 1812, en såkalt «sildeflass», som jeg fant på et jorde på Sørum, sier Beate.

Erik hadde en enda mer «historisk» opplevelse da han var ganske fersk med metallsøkeren.

– Det var i 1990. I avsjaktingskanten på en stor byggeplass i Råde fant jeg en holkøks fra bronsealderen. Den ble levert inn til Kulturhistorisk museum. Jeg har også vært med på å finne gull, forteller han.

– Selv om man alltid drømmer om noe sånt, blir det som å vinne i Lotto, men øksa viser at det kan skje. Det er alltid spenning forbundet med metallsøking. Det er jo så mye rart man kan finne, fra noe som falt ut av en bukselomme for noen tiår siden, til noe av historisk verdi, sier Beate.

morten.abrahamsen@ntb.no