Rødrutete nabolagshygge

Dukene er fortsatt rødrutete, men nå har det kommet nye eiere inn i det knøttlille lokalet på Adamstuen. De serverer selvsagt ansjos også. Lenge lokket gråpapiret på vinduene med at her skulle det åpnes vinbar og den skulle hete Ansjosen. Visst har de gode viner også, men da Ansjosen først åpnet en gang under den utrygge siste veiven med koronarestriksjoner, ble det klart at den hadde vokst seg til å bli en restaurant og ikke en ren vinbar. Dermed er det igjen restaurantdrift i lokalene som en gang huset en grønnsakhandler. Her har det siden vært spisesteder som Det lille spiseri og sist Dekka bord, og det er ikke mye som er forandret siden sistnevnte flyttet ut. De rutete dukene er på plass, det samme er den grønnflisete baren og de rustrøde mursteinsveggene som rammer inn det som med rette kan kalles Oslos hyggeligste nabolagsrestaurant.

Det er ikke plass til mer enn et drøyt tjuetalls gjester, og da sitter man tett under tavlene der menyen og vinene er listet opp. Man får nesten umiddelbart en følelse av å ha oppdaget en liten hemmelig fransk bistro som man gleder seg til å fortelle om når man kommer hjem. Og når maten i hovedsak er italiensk får man det beste av to verdener. Kjøkkenet i underetasjen er knøttlite, men Ansjosen har likevel en meny som er en smart kombinasjon av egne retter og ulike kombinasjoner. Servitøren anbefaler Ansjonsens store Antipasti-meny til 595 kroner per person om man vil smake på alt. Legg til en hundrelapp hvis du er ekstra sulten, og du får også med dagens pasta. Og antipasti-menyen inneholder vitterlig «alt» av småretter ellers på menyen. Selvsagt skinker og spekemat, og alt det andre som ellers kan kjøpes for seg som små- eller forretter, som bøffelmozarellasalaten, ostene, miniburger og bruschettaene, og det er på sistnevnte denne sildearten, selveste ansjosen kommer inn.

Byløvene har bestemt seg for at ansjosen selvfølgelig må på bordet, men er ikke helt lysten på den store menyen med «alt» akkurat denne dagen. Tross alt er det også andre ting på menyen, men ansjosen til tross, hvor er fisken? Menyens klare mangel er en hovedrett med fisk. Dagens pasta, for anledningen med sopp, var et alternativ, men det er også Tagliataen, entrecôte servert på strimlet italiensk vis og overstrødd med parmesan Reggiano, rucola og pinjekjerner. Faktisk fristet denne aller mest, med ansjos-bruschettaene som forrett. Det skulle vise seg å bli en fulltreffer.