Resten blir æresrunder

SOTSJI (Dagsavisen): Det ble ikke norsk seier i utfor denne gangen heller. Det ble ingen norsk fest på tremila. Tora Berger gikk for sakte i sporet. Anders Bardal var nær i hopp. Søndagen ble med norske øyne det motsatte av den historiske lørdagen. Vi er blitt så blaserte at tre flotte medaljer oppfattes som en nedtur. Og Martin Johnsrud Sundby opplevde det slik helt bokstavelig. Da var det nesten godt å bli minnet om at suksess ikke kommer av seg selv da Ole Einar Bjørndalen endelig kunne motta sin gullmedalje på Medal Plaza i går kveld. Han var rørt. Han kjente det. Det var altså den sjuende i rekken. Og den kom 16 år etter den første. I ettermiddag går han først ut på jaktstarten i Kaukasusfjellene. Og kan rykke fra som tidenes største norske medaljesanker.

Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen erobret Sotsjilekene fra første øyeblikk. Det første var akkurat som ventet. Det andre var en gedigen sensasjon. Men det minner oss om at OL sjelden er for nybegynnere. Skijentenes gråtkvalte seier vil alltid bli husket på grunn av de tragiske omstendighetene. I går fikk de i følge VG refs fra IOC for å ha gått med svarte sørgebånd. En verdig, beskjeden markering ble påtalt. Slik kan vi ikke ha det i idretten. Det er nettopp en arena der følelser får utløp og skal bearbeides. Sammen med andre.

For også det russiske publikum viser respekt for motstanderne. Vi har merket det fra tribuneplass på skiarenaen «Laura» de siste dagene. Russerne kjenner de beste. Lørdag hørte vi snakket om «Bjorgen» og «Bjårndalen». I går summet det samme om «Nårrtog» da han var oppe og snuste på tetfeltet. Det er ikke bare i Holmenkollen og Ruhpolding det er et sakkyndig publikum. De utvalgte som har vært så heldige å passere byråkrati og sikkerhetssperringer for å få sett et olympisk skirenn, har vist seg også å ha greie og respekt for det de ser på. Det hadde de også gjort om de hadde oppdaget de svarte sørgebåndene. Men man måtte vite om det for å oppdage markeringen.

I Russland har Ole Einar Bjørndalen en helt egen klang. Her er skiskyting større enn langrenn, det får vi bekreftet bare ved arenavalget. Det er en skiskytterstadion som er byggget, langrennsarenaen noen hundre meter unna er et provisorium. Etter lørdagens gull ble han loset gjennom intervjuer med 16 internasjonale tv-stasjoner før han måtte videre til dopingkontroll. Så fikk han hilst på Bjørn Dæhlie som Bjørndalen fortsatt anser som tidenes største norske vinteridrettsutøver uansett hvordan det går med Bjørndalen i kveld. For Dæhlie gikk færre renn i færre OL. 40 år gamle Bjørndalen har fortsatt ydmykhet som en vesentlig egenskap. Kanskje den har hjulpet ham dit han er?

Det er et paradoks at Norges Idrettsforbund i dag inviterer til 20-års jubileum for Lillehammer-OL i Sotsjis OL-park bare timer før Bjørndalen legger ut på enda en OL-distanse. Bjørndalen skulle selvsagt vært på den kongelige mottakelsen ettersom Lillehammer var hans første OL. Men han er altså på tur igjen. I sitt siste OL der han sier han allerede har nådd målet sitt. Resten skal han ta med senkede skuldre. Vi får nå se.

OLs åpningshelg ga sju norske medaljer. Det er langt foran skjema. Den blir husket for skijentenes tårer og Bjørndalens bragd. Tårer blir det mer av når Astrid Uhrenholdt Jacobsen skal gå sprint i morgen. Hun har havnet i en situasjon ingen andre har forutsetninger til å leve seg inn i. «Dere er min styrke», meldte hun til sine lagvenninner foran lørdagens åpningsrenn. Det viser hvilken styrke hun har selv også.

reidar.sollie@dagsavisen.no

medaljene

Norges medaljer etter to dager:

GULL: Marit Bjørgen (15km langrenn), Ole Einar Bjørndalen (10km skiskyting)

SØLV: Ståle Sandbech (slopestyle).

BRONSE: Heidi Weng (15km langrenn), Kjetil Jansrud (utfor), Martin Johnsrud Sundby (30km langrenn), Anders Bardal (hopp liten bakke).

Reidar Sollie

Journalist i Dagsavisen.