Punkthuset ble bygget på leirgrunn

Av: Engwall Pahr-Iversen

Mange jublet samstemt hipp hurra for den nye boligtid, mens andre var mer betenkt over byggeplassen. De ga tydelig uttrykk for at man slett ikke burde bygge sitt hus på leirgrunn, men uten at de dermed ga det en bibelsk begrunnelse. Det var tilstrekkelig med en geologisk.

Fryd og gammen – i tillegg til ektefølt glede – var gjennomgangstonen da de første beboerne inntok Punkthuset som det etter hvert utelukkende skulle kalles. De følte at det var et godt sted å bo, høyt og fritt. Etter tre års botid, var det imidlertid fritt fram for foruroligende nyhetsmeldinger fra nettopp Punkthuset. Det var nyhetsbulletiner som vakte oppsikt, og som temmelig fort ble rubrisert som skandaler.

Et seint mandagsbudskap fra Sandnes, på en ellers svært så regnvåt dag midtveis i august i 1963 – «Punkthuset sprekker og flytter på seg» – ga kraftig gjenlyd over hele landet. Folk trodde egentlig ikke hva ørene hørte. Det ringte bekymrede slektninger fra nær sagt alle landets kanter til beboerne i Gandsområdet og undret seg storlig og skrekkslagent om hele området virkelig var i ferd med å gli ut og ende som en ny del av Gandsfjordens bunn.

Folk flest fryktet faktisk for at selve Sandnes sto svært så ustøtt på sine gamle leirføtter – og at byens høyeste boligblokk – Punkthuset – var i ferd med å ende som et bygningsmessig Atlantis, at boligområdet rett og slett kunne havne på fjordens bunn. At hele området – i likhet med den greske øya – skulle bli borte i dypet. Det ble fortalt med krav om pålitelighet at «helt fra Finnmark i nord har det ringt overgitte slektninger som har tilbudt seg å komme til unnsetning. En frue fikk telefon fra svigersønnen i Oslo som sa fra at «han alt hadde gjort i stand et gjesteværelse til henne».

Selv om den dramatikken som beboerne i området opplevde, nok ikke var så stor som de første nyhetsmeldingene gikk ut på, var det likevel langt fra noen hverdagskost – verken i Sandnes eller landet for øvrig – at et boligområde ble evakuert samtidig som ble innført et absolutt forbud mot å kjøre, samt spasere i det samme området. Gandsområdet var i tre-fire døgn i virkeligheten et slags katastrofeområde, basert på et slags føre var-prinsipp. Ingen kunne nemlig i første omgang vite om de betydelige leirmassene som var kommet i sig, hadde stabilisert seg – eller om de bare tok en liten kunstpause – før de kom fryktelig tilbake i en annen omgang. For mange fagfolk sto blåleirenes bevegelser som et skrekkscenario. Kunne virkelig hele huset forsvinne i leirdypet?

I etterhånd var det imidlertid flere som mente at både fjernsynet og avisene hadde sterkt overdrevet saken. En gammel sandnesbu sa etterpå – da normaliteten var vendt tilbake – at «han hadde fått et klart inntrykk av at alle de overdrevne, feilaktige opplysningene som sensasjonshungeren hadde sendt ut, virkelig hadde samlet seg til en kjensgjerning hos hele det norske folk».

For så vidt var det et nøkternt språk som fortalte om første akt i dramaet. Det het for eksempel i en av avisene den 13. august 1963: «De førti familiene som bor i Punkthuset i Gandsområdet i Sandnes fikk ved 21-tiden i går kveld beskjed om å evakuere etter at leirmassene natt til mandag kom i bevegelse i hele bystrøket. Samtlige familier ble enten innkvartert på privat eller hos bekjente.

Etter det kraftige regnværet natt til mandag begynte hele Gandsområdet i Sandnes – fra Olav Rieber Thorsens garasje og helt til topps i Chr. Kroghs gate – å slå sprekker. Klokken 08.30 om morgenen røyk hovedvannledningen i krysset Parkvegen – Sigrid Undsets vei av leirmassenes trykk. Om lag 30 hus er i fare om leirmassenes bevegelse skal fortsette, og Sandnes Ingeniørvesen hadde i går satt inn alt sitt material, pluss innleide lastebiler, for å avverge en videre katastrofe. Fra Olaf Rieber Thorsens bilverksted strekker sprekkene seg i en halvmåne opp Parkvegen-Sigrid Undsets vei og bort til endes av Chr. Kroghs gate, og fra denne sirkel sprer det seg utover hele området. I det siste huset i Chr. Kroghs gate, tilhørende Arne Aanestad, ser en tydelig sprekkene rundt hele grunnmuren, og i det ennå ikke ferdige nybygget ved siden av, tilhørende Ole S. Simonsen, er det flere sprekker i grunnmuren.

Flere hus i området har fått føling av utglidningen, og det finnes sprekker over alt. Gatelegemet bulker seg over hele området, og asfaltdekket er sprukket flere steder. Nede i Parkveien kan se hvordan telefonledningene står som fiolinstrenger etter at husene har skaket på seg og kommet ut av sitt leie. Utover dagen i går kunne en tydelig se at sprekkene utvidet seg, og klokken 14.10 måtte en stenge av vannet da en ny vannledning røyk snaue 100 meter fra Punkthuset. Hele området er sperret for kjørende trafikk».

Byingeniør Egil Refnes i Sandnes var ikke i særlig tvil om årsaken til leirsiget. Han mente med tydelig tale at «årsaken til utglidningen først og fremst skyldes regnværet natt til mandag, men at det også er sannsynlig at det er gravingen på den nye tomten til Rieber Thorsen som har fått skredet til å løsne. I og med at grushaugen som går over tomten er blitt gravd ut, har det gitt den farlige leirbunnen fritt spillerom, og da regnværet var på det verste, skjøt leiren opp og skaket hele området. Den første grunnmuren på byggetomten har grunnet utglidningen hevet seg 17 centimeter», sa Refnes da ivrig noterende reportere omringet han for å få en rapport om hva som hadde hendt.

Politimesteren innkalte ikke i første omgang til noen pressekonferanse. Han nøyde seg med å stensilere et rundskriv til beboerne i blokken som fortalte hva de hadde i vente: «De tekniske myndigheter med assistanse av sakkyndige fra Oslo har satt i gang geotekniske målinger i Gandsområdet. Det synes ikke noen særlig årsak til fare, men myndighetene vil henstille om evakuering inntil det kan sies noe bestemt. Man har tatt hensyn til henvendelser fra beboerne, og at det hersker en viss engstelse. Man må ha med seg mat og nødvendighetsartikler. Da det er vanskelig med hotellplass, ber vi beboerne søke slekt og kjente. Andre må henvende seg til politikammeret».

Det heter i havets uskrevne regler at kapteinen skal være den som siste som forlater et forlist fartøy, om nødvendig skal han gå ned med sin stolte skute. Det var sannsynligvis en slik æresplikt som hadde grepet fatt og festet seg i sjelen til formannen i Punkthuset borettslag. Han var nemlig den aller siste som forlot Punkthuset. Formannen i Borettslaget, Alf Wendt, sendte først kona av gårde, deretter sjekket han nøye at alle familiene hadde forlatt huset før han selv låste ytterdøren etter seg. Punkthuset var tomt, beboerne var spredt på flere kanter. Da Wendt stakk dørnøkkelen tilbake i bukselommen, var klokken nøyaktig 22.30 – som reporterne noterte seg med all sans for øyeblikkets dramatikk.

Overfor avisreporterne slo for øvrig formann Wendt fast at det slett ikke var noen fare for Punkthuset. Det sto helt støtt, mente han, og begrunnet det med at «heisen i huset ville ha stanset med en gang at huset forskjøv seg. Den står i lodd, og den aller minste bevegelse, vil sette den ut av funksjon», fastslo formannen med all den stemmeautoritet som tilligger en mann som er vant til å holde et fast tak i lederklubben.
«Foreløpig var det følgelig ingen som helst fare for huset», fortalte formann Wendt, men som straks sørget for å legge til at han selvsagt ville rette seg etter politiets henstillinger. Det var ingen grunn til å ta lett på situasjonen, var hans sluttord til allmuen. Og det var det da helle ingen som gjorde.

Folkelig forlystelse

I Sandnes opplevde innbyggerne en ny mulighet til forlystelse. I flokk og relativt følge vandret den ene etter alle de andre til Gandsområdet for å se hvordan den såkalte situasjonen egentlig var. Det ble rett og slett den reneste folkevandringen til området. De mest nysgjerrige gikk også i bokstavelig forstand i veien for de fagfolkene som skulle undersøke og etterforske årsaken til problemene. Det ble helst en kaotisk og småamper stemning.

Politiet gjorde derfor kort prosess: Alle ble fjernet fra området, både besøkende og bilister. De forstyrret målerarbeidene, var den kontante beskjeden til folk flest. Overbetjent Peder Hjelde som selv bodde i området, gjorde det helt klart i avisene at «bestemmelsen om å stenge hele Gandsområdet for både kjørende og gående, skyldes ikke noen fare for videre utglidning. Selv kan bilkjøring forårsake uheldige rystelser, men fotgjengerforbudet skyldes ene og alene arbeidsfreden. Siden utglidningen mandag har det være rene folkevandringen til Gandsområdet, og dette vanskeliggjør i sterk grad teknikernes med måling av hele området. De bruker ømfintlige apparater til sine nøyaktige beregninger og målinger, og all nysgjerrigheten har til nå hindret arbeidet».

Nå varte det ikke så lenge før de første i området flyttet hjem. Magnhild Herigstad var den som første som fikk en betydelig spalteplass i den relativt lange avisserien: «Nå flytter også jeg hjem igjen». Fru Herigstad – som hun gjennomgående ble avistitulert – mente at det ikke lenger var noen fare for å sove i egen seng i Eidsvollsgaten, men la til at «det er ikke fritt for at vi er overgitt over det som er hendt. Nå får vi bare håpe at de geotekniske undersøkelsene kan føre til forvissning om at vi for framtiden kan bo trygt her i skråningen».

Familien Skretting i Parkveien hadde imidlertid ikke evakuert boligen sin i det hele tatt. Hele familien hadde holdt seg hjemme helt uten å føle noen engstelse noen gang. Fru Skretting begrunnet sin familiære sans for å holde seg i hjemmets lune rede slik: «Jeg vil heller høre det klinge nedover skråningen enn å flytte hjemmefra. Jeg tror forresten ikke det er så farlig lenger, det er vel slått litt for stort opp. Hos oss har det vært noen forskyvninger, men de helt er minimale», beroliget hun seg selv og andre med.

Etter hvert ble også gitt lov til beboere i Punkthuset om å flytte tilbake til boligene. Det ble mottatt med all mulig begeistring. Som det het i en aviskommentar: «Så ble det jul i august, sa en av beboerne i Punkthuset da myndighetene i går ettermiddag kom med den gledelige meddelelsen at tilbakeflytting kunne finne sted».