Privilegert som faen

«Herregud. Er det mulig.»

Gisken Armand sukker høylytt når hun forlater kjøkkenbordet for å tisse. Det har gått over tre timer siden hun begeistret tok imot meg her på toppen av Frogner, på Gimlehøyden. Eller Norges fineste strøk, om du vil. Åpnet opp de doble dørene inn til den 130 år gamle leiligheten i den gigantiske trevillaen, sa jeg så «hyggelig ut» og viste meg den storslåtte utsikten over lille Oslo, som svoger Lars i 1. etasje synger om. Det er Lillo-Stenberg, ja.

Siden har vi ikke sett ut av vinduet. Kun på hverandre. Det er blitt konsumert et ukjent antall kopper med kaffe. Skålen med blåbær er tom, egenhendig spist opp av Gisken selv, jo da, hun insisterte riktignok på at det bare var å forsyne seg. Glassene med eplejuice, rosmarin og kullsyrevann – Gisken synes det er kjempegøy å blande – er tomme. Fatet med kanelboller fra bakeren? Tomt, det også. Blodsukkeret er på nedadgående kurve.