Nyheter

Petter Stordalen – grønn og glitrende
Før hang Petter Stordalen med aktivister og lenket seg fast foran atomkraftverk. Nå nøyer han seg med å ta pølser og bacon fra hotellgjestene.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Det gnistrer i moderne neonkunst. Det gnistrer i fancy lamper, møbler og en diger peis i resepsjonen. Fra kjøkkenet klirrer det lystig i porselen og krystall. Dagsavisens utskremte kommer litt pjuskete inn fra regnet i Bygdøy allé, og blir ledet opp trappen og inn til kongen sjøl som med schæferhund, kalkulator og blokk har forskanset seg bak et møtebord på størrelse med Titanic. Ikke verst for en fyr som er født keivhendt og ble tvunget til å skrive med høyrehånda, men fortsatt sliter med kommaregler, tegnsetting og sprettord.
– Hei, jeg har fått et ark der det står hva vi skal snakke om, men jeg ha’kke lest det, ler han og drar en lang harang om bedriftskultur og sykefravær. Det lees og hoies i naborommet, det klinkes og klunkes i flasker og glass og vi gjetter på julebord. Da hoier Stordalen også:
– Nei, nei nei – det er budsjettmøte!
Først ble han kjent som hotellkonge, turbokapitalist og kjendis. Nå er han også «mannen til Gunhild», og trives godt der selv om han til tider må gå ett skritt bak og være veskebærer når hun hilser på kongelige, statsministre og forhenværende presidenter. Han er kjent for å vekke oppsikt. Og oppsikt, om ikke oppstandelse ble det nylig da det ble kjent at han hadde tuklet med hotellfrokosten på noen av sine hoteller.
LES OGSÅ: Stormfulle høyder - men Gunhild Stordalen har ikke høydeskrekk
– Ideen var: om vi forandrer litt på frokosten vår, legger til mer frukt og grønt, kan vi gå så langt at vi fjerner pølser og bacon uten at du bryr deg? Gjett om folk brydde seg. Det smalt i Sverige. Noen skrev: «Stordalen har fjernet baconet». Men det var bare et testprosjekt på 16 av våre hoteller, som inntil det smalt i forrige uke hadde pågått i to måneder.
– Du måtte rett og slett krype til kjøttkorset?
– Det var jeg som ga det navnet bacongate. Når reaksjonene ble som de ble valgte vi å kutte ut eksperimentet, men det endrer ikke de langsiktige ambisjonene våre som er å få til landets sunneste og beste hotellfrokost.
I høst kom han ut med boka «Jeg skal fortelle deg mine hemmeligheter», et knapt år etter at Gunnar Stavrum ga ut den uautoriserte biografien «Sirkus Stordalen». Boka, som han kaller en selvhjelpsbiografi og i store trekk utformet i Amsterdam ved konas sykeseng, er blitt utførlig brettet ut i alle medier i høst. Den som har villet ha tabloidversjonen av hans hemmelige og ikke lenger veldig hemmelige historier, har kunnet nøye seg med å kjøpe aviser.
– Har du flere hemmeligheter å by på nå?
– Jeg føler at livet mitt er relativt veldokumentert, både i den tabloide presse og bokform, sier han, smiler og veiver så det glitrer i en kladask av en giftering som visstnok skal være besatt med edelstener både på utsiden og innsiden. Da er det deilig for en regnvåt reporter å kunne klaske en telefon med tidenes mest flashy telefondeksel pyntet med juksediamanter og kongekrone i den blankpussede bordplaten.
– Du er så jo flashy så jeg tenkte å overgå deg.
– Jeg er ikke så flashy egentlig, ler han og vifter med mansjettknapper og fyllepenn.
– Jeg forstår at det offentlige bildet som er skapt av meg bygger på det som skjer på rød løper under åpninger, når Gunhild åpner Eat, og det er masse kjendiser og sånn. Egentlig synes jeg pressen alltid har behandlet meg relativt bra, selv om jeg kanskje framstår litt klovnete. Men det er ikke sånn livet mitt er. Når jeg, som har høydeskrekk, velger å ankomme en fest ved å klatre ned en fasade, så gjør jeg det for å få oppmerksomhet rundt åpningen. Det virkelige livet mitt er å komme hit mandag mårra, ta en kaffe med Torgeir Silseth og jobbe her, i Nordic Choice Hotels.
– Du mener at du rett og slett er et helt vanlig menneske?
– Vanligere enn mange tror. På en skala fra en til ti, der ti er euforisk og ett er mørk depresjon så ligger jeg på rundt sju. Sjelden over åtte, og sjelden under seks. Jeg har det veldig bra, jeg elsker mandager, og jeg elsker å komme på jobb her, og jeg klarer ikke å skille mellom jobb og privatliv. Og liv består av oppturer og nedturer, du kan ikke velge bort nedturene.
La oss heller snakke om skogsturer, som det nok har vært noe mindre av. Det var nemlig på en skogstur at Petter Stordalens miljøengasjement ble vekket en gang i tida.
– Jeg husker det den dag i dag. Jeg gikk med faren min på beina fra Kongsberg til Larvik, en hundre kilometer lang marsj.
– Med potetmel i buksa?
– Ja. Når du driver dagligvarebutikk så kjøper du ikke dyrt talkum. For øvrig er det noe av det beste du kan bruke, på småbarn og alt. det trenger du ikke å skrive. Uansett, vi skulle gå over Skrimfjellet og faren min pekte på naturen rundt oss. «Dette er sur nedbør fra Ruhr-området i Tyskland. Det de gjør der får konsekvenser her», sa han. Fatter’n var bekymra, og da ble jeg også bekymra. Men jeg har ikke en sånn historie som Gunhild, som startet med å arrangere demonstrasjonstog med regnfrakk og plakater fra hun var 7–8 år på en liten plass der ingen bor. Sånn var ikke jeg. Men jeg skjønte tidlig at natur og kultur er viktig for mennesker og jeg er glad i mennesker og liker å jobbe med mennesker.
På Markedshøyskolen møtte han Frank Hugo Storelv som senere ble leder i Bellona. Til tross for at de var forskjellige fant de tonen, og Petter Stordalen skjønte fort at nettopp forskjelligheten mellom dem kunne utnyttes for å oppnå felles mål.
– Frank Hugo befant seg langt ut på venstresida, og jeg var nok i hans øyne solid på høyresida. Men vi hadde et fellespunkt, begge hadde lest og likt «En mann» av Oriana Fallaci, som handler om juntaen i Hellas. Der fant vi en felles plattform. Så da det skulle velges ny leder for studentsamfunnet hadde vi en kort prat, jeg sa: «Hvis du og jeg blir enige om at jeg stiller til valg og blir leder, og du blir økonomisjef, og ingen beslutninger blir tatt der vi to ikke er enige, så kan vi forandre mye av det vi ikke liker her». Og sånn ble det.
– En tidlig tverrpolitisk allianse?
– Faktisk! Og vi fikk forandret mye. Jeg ble veldig glad i Frank Hugo, og da vi sluttet på skolen valgte jeg en veldig kommersiell retning, mens han bestemte seg for å bruke livet og utdannelsen sin til å gjøre verden til et bedre sted.
Så han gikk til Bellona, og jeg, som begynte med business, støttet blant annet deres arbeid med å få miljøforkjemperen Alexander Nikitin frikjent i Høyesterett i Russland økonomisk.
Stordalen fortsatte som det han kaller sjekkhefteaktivist og støttet blant annet Neptun Network og Regnskogfondet med store pengesummer. Men en dag banket Frank Hugo Storelv på døren og ville ha mer. Han ville at hotelldirektøren skulle lenke seg fast utenfor et atomgjenvinningsanlegg i Sellafield i England. Målet var å få ledelsen i British Nuclear Fuel i tale for å få stanset de radioaktive utslippene.
– Frank Hugo sa til meg: «Vi har en utfordring når det gjelder Sellafield. Det er en sektor der som heter Lex Greenfield, som sørger for at alle aktivister som kommer i nærheten av anlegget blir arrestert. Men det er mye vanskeligere hvis de tar deg, for da blir det masse oppmerksomhet rundt det og deg kan de liksom ikke holde inne slik de kan med oss busserullfolket. Det blir litt annerledes», minnes Stordalen, og legger til:
– Jeg spurte: «Er det farlig?» Og han sa, som han alltid gjør: «Nei, det er ikke noe farlig og det koster ikke noe penger.» Selvsagt var det både farlig og dyrt, men verdt det, sier Stordalen som etter aksjonen mente han var blitt bitt av basillen som lenke-junkie.
– Og også den gangen var det mange som sa: «Han gjør det for å tjene penger».
– Hvorfor gjør du slike ting, da?
– Fordi jeg tror på enkeltmennesket, jeg tror på engasjement. Og jeg tror at om folk sier ifra, så har det en effekt. Det var nok Frank Hugo som startet denne tankegangen hos meg. Men jeg skal ikke legge skjul på at da Gunhild kom inn i mitt liv så ble det forsterket, da fikk jeg også en helt annen og mye mer akademisk tilnærming til hvordan vi best kan utrette noe som virkelig monner. Som for eksempel at det viktigste jeg kan gjøre, er hva jeg gjør med vår virksomhet – små steg som til sammen kan utrette en forskjell. For alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe, sitat Blekkulf. Vi må ikke slippe håpløsheten til og gi opp. Så hvert år gir vi mer enn 10 prosent av overskuddet til forskjellige virksomheter som regnskogfondet og UNICEF, men det er ikke noe vi går rundt og snakker om offentlig. Og nå sier jeg det bare fordi du spør meg.
LES OGSÅ: Petter Stordalen helfrelst av Hurtigruten
I 2005 ville Stordalen og den langt mindre glamorøse, men like velbeslåtte investor Øystein Stray Spetalen – Spettet blant venner – kjøpe den nedleggingstruede papirfabrikken Union i Skien. Opplegget gikk i vasken fordi Norske Skog ikke ville selge.
– Nå har det kommet annen virksomhet og andre arbeidsplasser der nede, men jeg synes det er synd at styret ikke ville selge til oss, og isteden valgte noe som kostet dem halvannen milliard. Men jeg angrer ikke et sekund, jeg hadde gladelig tatt kampen om Union om igjen og fått et annet utfall.
– Du elget deg også inn på Youngstorget for å holde 1. mai-tale, hvem tror du at du er – Yngve Hågensen?
– Nei du, jeg ble invitert, da, ler han.
– Så det er ikke sånn at du ikke klarer å bestemme deg for om du vil være sosialist eller kapitalist?
– Jeg er kapitalist. Jeg har aldri fortalt om mitt politiske ståsted og jeg har stemt på mange forskjellige partier. Men jeg er nok mer opptatt av mennesker og handling enn av partipolitikk, selv om jeg alltid har vært stolt av norske statsministre enten de heter Jens Stoltenberg eller Erna Solberg. Om den neste kommer til å hete Jonas Gahr Støre kommer jeg til å være stolt av han óg. Byråkratiet i Norge er bunnsolid, det toget holder stø kurs selv om det kan slingre litt fram og tilbake mellom høyre og venstre.
«Jeg møtte ei som trodde hun kunne redde verden, og jeg tror og trodde på henne». Nylig mottok Petter Stordalen pris på vegne av kona under den årlige Kjendisgallaen. Gunhild Anker Stordalen ble kåret til Årets grønne kjendis og ektemannens takketale var rørende, men ikke uten humor.
LES OGSÅ: Stordalen-bygg doblet orkesterutgiftene
«Jeg trodde aldri jeg skulle hilse på Bill Clinton. Det fikk jeg heller ikke. Men jeg sto der fem skritt bak og så bakhodet hans – han pratet med dama mi. Jeg bar Louis Vuitton-bagen til Gunhild». Sånn er det altså blitt, alfahannen Petter Stordalen er blitt en veske-hann. Romansen med Gunhild Melhus og senere jetsetvielsen i Marokko med Live Aid-legenden Bob Geldof og et brudefølge på 237 personer ble mat for tabloidene. Festen, der det ble spist og drukket fra alle kontinenter til alle tider på døgnet og minst én glossybladredaktør endte i bassenget med designerpaljettene på, ble aller best beskrevet av Per Sundnes som en «livets fest med livets folk». Etter dette kunne Gunhild Stordalen lett valgt å leve et rød løper-liv med veskehund og eksklusiv skosamling. Isteden har hun valgt å jobbe for miljøsaken. For Petter Stordalen er hun ikke bare den han elsker, men også en viktig samarbeidspartner. Det er nå snart to år siden hun fikk påvist den sjeldne diagnosen systemisk sklerose og ble livstruende syk. Etter et langt sykehusopphold i Amsterdam og en alternativ behandling kom hun tilbake på jobb og åpnet EAT-konferansen i Stockholm i sommer. Men, i Petter Stordalens bok forteller han at hun er blitt sykere.
– Da hun kom tilbake, var på Skavlan og senere åpnet EAT, følte nok mange at ok, nå er hun frisk. Denne sykdommen går litt sånn opp og ned, målet er at den skal snu, men det svaret har vi ikke på mange måneder. Det bildet som ble skapt i sommer var at hun var blitt frisk. Men det e’kke sånn. Svaret har vi ikke i dag heller.
Etter Gunhilds sykdom er han, som alltid har sett framover mot nye prosjekter, nye dealer, blitt mer innoverskuende. Oppholdet i Amsterdam ved konas sykeseng, ble en viktig timeout.
– Jeg tror det var Atle Sommerfeldt som sa til meg at ofte er det en fin vegg mellom liv og død. Du tenker bare ikke på det før det rammer noen av dine nærmeste, og da er det mye mot og styrke i tro og håp, selv for to agnostikere. Gunhild hentet kraft fra målet om å åpne Stockholm Food Forum i juni 2015, det var hennes målsetting fra dag en. Hele tida jobba hun med det. Og hun sto der og åpnet den. Jeg kjenner at jeg får gåsehud, sier han og stryker seg oppover armen
– Mye av tida i Amsterdam sov hun. Og jeg satt og så på henne, og tenkte på all kraften som bodde i det vevre lille mennesket som lå der i sengen. Hun hadde bare det på agendaen. Hver eneste dag. Selv når formen var som aller dårligst.
Samarbeidet med kona har finslipt tankene, og bevisstgjort ham på sin egen rolle i samfunnet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
– Det som imponerte meg med Gunhild var at hun sa: «Vi kommer aldri til å få til noen av de endringene som er helt nødvendige dersom vi skal vente på politikerne, fordi politikerne vet hva de må gjøre. De vet bare ikke hvordan de skal bli gjenvalgt. Dette er det en klok person som har sagt, og Gunhild har gang på gang presisert at jeg ikke må si ting uten å oppgi hvem det er jeg siterer, men jeg har selvfølgelig glemt hvem det er. Men, dette utsagnet illustrerer hele problemet. Det er vi, kapitalister – som kan gjøre mye.
– Du mener det er næringslivet som må redde planeten?
– Vi kan i hvert fall handle raskt, og det vi gjør får fort stor effekt. Men da må du ikke ekskludere oss.
– Sannheten om ditt miljøengasjement er at du begynte å spare på strømmen for å spare penger?
– Ja, jeg skriver i boka mi at det ikke er sånn at jeg begynte med miljø for å redde planeten. I dag er det helt motsatt. I dag investerer vi en masse penger for å få topp energiklasse på hotellet. Det er ikke umiddelbart lønnsomt, men vi tror det vil bli lønnsom på sikt.
I høst valgte han å gi bort 5.000 hotellrom til UDI for å disponere til innkvartering av flyktninger.
– Det var ikke planlagt, jeg var på Nyhetskanalen en morgen og vi skulle ta noe de kaller avisrunden, se på overskrifter og oppslagssaker, og kom inn på flyktningstrømmen og det slo meg at dette kommer også til å nå oss. Og så var det en eller annen som sa «hvor i all verden skal de bo?» og da sa jeg: «Hvis det er problemet, så skal jeg hjelpe til med det.» Det var det eneste jeg sa, og det kom fra hofta. Det er tross alt rom og mat jeg driver med, om det er noe vi kan så er det er det å skaffe folk et sted å sove. Likevel er jeg blitt beskyldt for å gjøre det bare for å tjene penger.
– Hallo, jeg har gått på reklameskole, jeg skjønner jo at dette også har god PR-verdi?
– Det går en rød tråd – fra Sellafield, Malmøykalven, økologisk mat, røykfrie hoteller, fjerning av porno på hotellrommene – alt vi har gjort, så har kritikken stort sett gått ut på at «han gjør det for å tjene penger». Selv da vi ga bort rommene var det et overveldende flertall på sosiale medier som mente: «Ja, men han tjener penger på det likevel». Altså, hvis jeg gir bort mat og husly gratis – så er det åpenbart at det koster oss penger? Det er bare spørsmål om hvor mye.
– Hva er dine personlige miljømål?
– Hvis ikke vi gjør noe med den kapitalismen som feilet brutalt i 2008 da hele verden sto på kanten av et finansielt melt down, vil vi snart oppleve store endringer som vi ikke setter pris på. Derfor vil jeg heller gjøre mitt for at vi skal få en mer bærekraftig form for kapitalisme, en kapitalisme som funker, som gjør at du og de andre er fornøyde med oss. Ja, jeg er kapitalist. Men jeg vil være en bærekraftig kapitalist. Og jeg kommer aldri, uansett hvor mye nettrollene holder på, til å slutte å engasjere meg, sier han og det lyner i blikket før ansiktet sprekker opp et glis som bokstavelig talt går fra øre til øre:
– Egentlig gjør vi psykiatrien en stor tjeneste ved å la nettrollene få utløp for alle sine innestengte følelser, og smelle av all dritten sin i kommentarfeltene. Så jeg bryr meg egentlig ikke om det. Men jeg kommer aldri til å slutte å engasjere meg fordi jeg er redd for kritikk. Aldri.
Fem favoritter
Musikk: Garth Brooks «The Dance».
Film: «Love Actually». Jeg må ha happy endings.
Bok: Trilogien om Arn Magnusson. Ydmykhet, gjennomføringskraft, kjærlighet.
Mat: Sashimi.
Sted: Hvor som helst så lenge jeg er sammen med de jeg er glad i.