Paraplyer og sykepleie

I dag er paraplyer langt på vei forbruksvarer. De kommer fra kiosker og matbutikker og regner det når du er på besøk til en venn får du som regel med en hjem. Hvem som har lagd paraplyene våre er ikke noe vi tenker over. På 1800-tallet var situasjonen en annen. Paraplyene ble lagd av lokale håndverkere som også reparerte dem ved behov.

Lina Brøchers paraplyer var lagd av ull og silke. Hun lagde paraplyer av spanskrør – de var rimeligst – og av den samme typen hvalbein som man avstiva korsetter med. Når motene skifta averterte hun i avisene – som i 1868 hvor hun fortalte at hun med siste engelske dampskip hadde fått inn “meget moderne gule Uldtøier med Silkeborder”. Om paraplyen var bleka, slitt eller umoderne, satte hun på nytt stoff slik at den igjen kunne brukes.

Naturligvis glemte folk stadig å hente sine reparerte paraplyene. Flere ganger skrev hun i avisa at om ikke folk snart henta, og betalte for, de reparerte paraplyene ville hun selge dem for å ikke gå med tap.

Hvem var Lina Brøcher?

Linas far het Johan Brøcher og var selv paraplymaker. I 1837 var han Christianias eneste. Paraplyverkstedet sysselsatte nok hele familien, for da han døde i 1849 tok først kona, og deretter Lina selv, over bedriften.

Kanskje var det ikke paraplyer Lina opprinnelig drømte om å lage. I 1852 etablerte hun seg som dameskredder. Hun sydde etter “de nyeste faconer” og anbefalte bergkrystallknapper til damer. Men det var paraplyhåndverket hun hadde vokst opp med, og fra 1863 produserte hun paraplyer under sitt eget navn. Kanskje var også konkurransen om kundene mindre i paraplybransjen enn det var på dameskredderfeltet. Paraplyer måtte stadig repareres, og krevde i større grad at det var en fagperson som gjorde jobben.

Mannen som forsvant

Men det var nok også en annen grunn til at hun etablerte seg som selvstendig håndverker. I 1853 gifta Lina seg med den jevngamle skuespilleren Ferdinand Amindo Nilsen. Livet som skuespillerkone var ikke lukrativt og egen inntekt var nok nødvendig for å få endene til å møtes. Da de etter noen år skilte lag var det godt å være fagperson med eget verksted.

Mens Ferdinand flytta videre ble Lina og pleiedattera Fredrikke boende i Oslo. Hun hadde alltid tjenestefolk, og flere enslige kvinnelige ansatte bodde i huset hos henne. Severine Olsen fra Hammerfest og Eva Lovise Olsen fra Sverige bodde og arbeida hos henne i omtrent femten år. Hun lærte også opp dattera i paraplymakerfaget slik hennes egen far hadde gjort med henne. I 1875 var den da 22 år gamle Fredrikke hennes medarbeider i bedriften.

Den første diakonisseforeningen

Linas mor beskrev ekteskapet sitt som lykkelig, Men selv om de hadde det godt med hverandre var familien tynga av sorger. Lina var den eneste i søskenflokken på syv som overlevde barndommen. Selv var hun dypt personlig kristen. At døden stadig hjemsøkte familien gjorde nok troa hennes dypere, men det gjorde henne også opptatt av sykepleie.

Selv var hun plaga av sykdom og var ofte sengeliggende. Høsten 1866 besøkte hun diakonissehuset i Købehavn og ble mektig imponert over arbeidet de gjorde der. Vel tilbake i Kristiania starta hun byens første diakonisseforening. De møttes hjemme hos henne. De ba sammen, men arbeida også for å skaffe penger til å opprette et diakonissehus i Kristiania. Omtrent samtidig reiste Cathinka Guldberg til Tyskland for å ta utdanning, og starta to år senere sykehus i kommunalgården på Grønland, der Asylet ligger i dag.

I 1895, da hun var 66 år gammel, gikk hun av med pensjon. De siste 17 åra av livet bodde hun på diakonissenes gamlehjem i Colletts gate.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen