På maktens trone

- Jeg har smidd mange sverd - fagprøven min var faktisk å lage et sverd, sier Sjur Axel Pehrson, alias Sjur Smed.

- Et sverd er nemlig det beste ekteskapet en smed kan arrangere mellom teknikk og kunst, forklarer smeden, som har smia si på Hauger i Bærum.

Sverd som tilvirkes i dag, smis av ett stålemne som tvinnes, strekkes og til slutt hamres og slipes til et sverdblad. I tidligere tider var man imidlertid nødt til å benytte flere småbiter av det mindre solide metallet jern, som ble hamret og smeltet sammen til ett stykke.

- Det var først utpå 1100-tallet at man kunne framstille hardt og slitesterkt stål, som er en jern- og karbonlegering, direkte. Før dette måtte man bruke jern, som man mekanisk tilførte karbon ved å legge det tildekket på glødende trekull. Metallet absorberte da karbonet, forklarer smeden og påpeker:

- Men dette var en tidkrevende prosess som krevde fagkunnskap.

Det var dessuten flere håndverkere i sving for å lage sverd i gamle dager.

- En smed grovsmidde for eksempel bladet, mens egne håndverkere - sverdfeger - slipte og monterte klingen, forteller Sjur Smed.

Maskulint maktspråk

I Norge hadde sverdet sin storhetstid for over 1000 år siden - i vikingtida. Ifølge Gulatingsloven, den eldste bevarte norske lovteksten, var sverdet for eksempel obligatorisk å bære for alle frie menn når de skulle møte på tinget.

- Sverdet var både et våpen og et symbol, sier vikinghistoriker og forfatter Kim Hjardar.

- Fordi sverd var så vanskelig og kostbart å framstille, var det bare frie menn, krigere og menn fra den jordeiende overklassen som hadde anledning til å bære det mektige våpenet. I vikingenes æresbaserte samfunn levde dessuten den frie mannen under en konstant trussel om å havne i duell. Og i dueller - tvekamper for å gjenopprette ære - var det bare sverdet som gjaldt som våpen. Sverdet var dermed både et kjennetegn på en fri mann og datidas fremste maktsymbol, forklarer Hjardar.

Sverdet er dessuten et velkjent fallossymbol i vikingenes skaldekvad, og det ble sett på som en svært potent mannsattributt.

- Kvinner hadde for eksempel ikke lov til å bære sverd, sier Kim Hjardar, og tilføyer:

- Og ordet «sverð», som er norrønt, betyr faktisk også «penis»!

Fransk finesse

Et typisk vikingsverd er gjerne i underkant av en meter langt og har to skarpe egger. Spissen er som regel butt, noe som understreker at det var et hoggvåpen, i motsetning til romertidas kortere og spisse stikkvarianter. Vikingenes sverd veide dessuten ikke mer enn rundt en kilo, og de var ganske bøyelige.

- Det er bare en myte at disse våpnene var tunge og uhåndterlige. Men det krevdes selvsagt trening for å håndtere dem godt. Og funn av tresverd, helt ned i ti-tolvårsalderstørrelse, kan tyde på at vikingene startet treningen tidlig, forteller Kim Hjardar.

Når de norrøne sverdsvingerne la fra seg treningspinnene og tok i bruk ekte våpen, var de vakre ornamenterte håndtakene gjerne norskproduserte, mens sverdbladene ofte var importert fra for eksempel Frankrike.

- I Norge fantes det mye jern, men søreuropeerne hadde på den tida større kunnskap om framstillingen av jern med høy renhetsgrad. Dette gjorde at de lagde bedre våpen, forklarer vikingeksperten.

I Norge har man imidlertid gjort langt flere sverdfunn fra vikingtida enn andre steder. Det er funnet over 5.000 sverd her til lands, og de fleste er deler av gravgods.

- Det er særlig i forbindelse med veiarbeid, grøftegraving og jordbruk at de historiske maktsymbolene dukker opp, sier Kim Hjardar og legger til:

- Og det gjøres fremdeles nye sverdfunn i Norge - faktisk nesten hver eneste måned!

Potente navn

Både konkrete sverd fra moderne veigrøfter og mer sagnomsuste våpen fra norrøn mytologi er gjerne utstyrt med navn. Harald Hardråde svingte for eksempel «Brynjebiter», mens guden Odin skal ha mestret «Mimung». Også i moderne eventyrverdener, som skildret i «Game of Thrones» eller «Ringenes Herre», hører vi om navngjetne sverd som «Ice» og «Sting».

- Det er helt vanlig at både historiske og mytiske sverd har egennavn. Vikingvåpen var for eksempel ikke bare gjenstander - de var deler av en mytologisk symbolverden, og de ble tillagt både personlige og overnaturlige egenskaper, forteller historiker Kim Hjardar.

- Det var derfor også viktig å rituelt ødelegge sverd som hadde tilhørt mektige menn, eller som hadde vært brukt i store slag. Først da ville sverdet miste sin kraft og være beseiret - selv om våpenets eier allerede var død og falt fra tronen. (NTB Tema)