Ordfører roet ned kamp om gatenavn

«Kampen varte nær på en halv time før ordfører Leif Larsen etter et utall av forslag og gode råd og dåd om voteringsmåten omsider kunne ta listen for seg og føre vedtakene til protokolls», heter det før det konkluderes: «Ordfører Leif Larsen taklet situasjonen med skjemt og alvor og var glad da han var ved veis ende i et omfattende og innviklet gatenavn-slag».

Blant de mange gatenavn som ble behandlet under bystyrebehandlingen – i ulike deler av kommunen – var det også en håndfull maritime navn på Hundvåg. Et spørsmål som vakte betydelig debatt var om de ulike skipsnavn som var foreslått, som eksempelvis Berge Odels Vei, Særimmers vei, Stavangerfjords vei, skulle utstyres med anførselstegn. Det skjedde ikke – bortsett fra at gatenavnet «Restauration»veien ble vedtatt å sette «i gåseøyne ellers kunne en tro at en ble invitert på restaurant på Hundvåg», som det ble sagt under debatten.

En av de nye veiene på Hundvåg som fikk navn under dette møtet var gate 125 som ble til Seladons vei. Det var til minne om ei stavangerskute som opptok folks tanker i mange måneder for 125 år siden. Det var fra dagens Newcastle i Australia – tidligere kalt Coal Harbour og opprinnelig en straffekoloni – at barken «Seladon» fra Stavanger den 13. juli i 1896 skulle sette kursen mot Honolulu, fullastet med kull. På den snaue 20 år gamle seilskuta som opprinnelig var bygget i Drammen, var det et mannskap på 16. De var vel kjent med fart i disse fjerne farvann. For «Seladon» var farten mellom øyene i det ostindiske farvannet som en slags hjemmebane.

Ikke lenge etter at midnattsklokkene hadde kimt den 8. august 1896, gikk barken på grunn like ved den lille øya Starbuck. Den ligger litt sør for ekvator, midtveis i Stillehavet. Tremasteren sank raskt og mannskapet kunne ikke gjøre annet enn å komme seg i de to livbåtene. De klarte – etter datidens senere sigende – ikke å få med seg annet enn litt hermetikk og brød, pluss en dunk vann. De hadde ingen andre hjelpemidler enn et lite kart.

Starbuck lå utenfor de vanlige skipsrutene, var ubebodd og uten vann, så kapteinen på «Seladon» besluttet at de skulle sette kurs nordover mot øya Malden, hvor det foregikk guanoutvinning. Etter å ha rodd i to dager regnet de med å være på høyde med Malden, men ingen øy var i sikte da dagslyset kom. Derfor fortsatt de roturen i retning av det de mente måtte være Christmas Islands.

Lenge gikk det før noen på våre kanter fikk høre nytt fra skuta. Ingen visste hva som hadde hendt med båten og dens mannskap. Den eneste sikre var at den ikke hadde nådd fram til Honolulu. Et eller annet sted underveis måtte den ha opplevd skjebnen til en flygende hollender. «Seladon» var blitt borte vekk.

«Seladon»s mannskap skulle imidlertid komme fram i lyset etter lang tid i det nyhetsmessige mørket. Den første rapporten om et merkverdig mirakel på havet, fantes i Stavanger Aftenblad. Under den relativt tabloide overskriften: «13 mand reddet – 10 måneder blant vilde. Jubel i Stavanger» forteller avisen den 23. august 1897 at det likevel ikke hadde gått som folk flest hadde fryktet; at hele mannskapet var blitt borte på havet. De var reddet. En måned etter dette gledesbudskapet, gjengir avisen også en rapport som overlege B. Glamville Corney på Fiji-øyene, hadde sendt til «hennes britiske majestets generalkonsulat i Kristiania», den 5. august i 1897. Det heter i brevet fra medisineren:

«Jeg har den ære at berette, at jeg under en embedsreise til Funafitu og Rotunda i distriktet Fiji med dampbaaden «Clyde» i juli maaned fik øen Niurakika, der paa nogle karter er betegnet som Sophiaøen, i sigte. Da vi nærmede os øen den 17. juli mødte os 5 mand i en baad. De fortalte os at de og 8 andre, som da opholdt sig paa øen, var de efterlevenede af bæsetningen paa bark «Seladon» av Stavanger, og at deres skib hadde strandet paa Starbuckøen natten mellom 7. og 8. august 1896 medens de var paa vei fra Newcastle i Australia til Honolulu med kul.

De efterlevende maa ha seilet omtrent 2000 mil i skibsbaadene førend de naaede Niurakita, været 6 dage blottet for føde, Baadreisen varede 30 dage. Jeg behøver neppe at sige, at det har været en stor tilfredsstillelse for mig og captain Callahan at have bidraget til at disse stakkels folk efter 10 ½ maaneds afspærring paa Niukita blev reddede».

En snau uke senere kan avisen også bringe den første rapporten fra et mannskapsmedlem på «Seladon». Det er stuert Lars M. Tønnesen som har tatt pennen fatt for å juble ut sin glede over å være i live, riktignok på en øde øy langt bortenfor folkeskikken. :«Jeg vil nu tilskrive dere og lad dere vide at den gode gud har frelst mig fra en vaad grav og ført mig lykkelig til denne ø, og daglige venter paa steambaad for at komme herifra.

Vi forliste med «Seladon» natten til lørdag 8. august. Straks efter vi havde stødt, maatte vi forlade skibet. Vi voved ikke nærme oss øen, hvor vi forliste, helt af frygt for at faa vaare baade knuste. Vi maate derfor gi os skjæbnen i vold og sette kursen ud paa det vide, vilde hav.

Vi eied ikke instrumenter, bare et kart som kapteinen tog med, – men hva var det derude, langt fra mennesker? Men vi maatte jo freiste. Mat hadde vi faaet reddet lidt af, men det var kleint med forsyningen. Vi var to baade med otte mand i hver baad – og vi havde en dunk vand hver og 50 pund brød pr baad – aa nei så meget var det ikke – og nogen faa bokser forskjellig slags preservekjød.

Aa min inderlig kjære – det var ikke meget at begi sig ud med – du kan tro, vi maatte spare fra første stund. Vi græd og bad, baade sent og tidlig for os og for dem som hjemme var. Da vi havde været i baaden i næsten otte dage tog vandet næsten slut. Tirsdag den 18. august, tiende dag efter forliset, seilde vi ræt under været med den anden baad paa slæb. Klokken 4 eftermiddag fik vi den ulykke at den baad vi slæbte paa, blev hævet rundt af en sjø med den sørgelige følge at vor kjære 1. styrmand druknede.

15 man blev vi i vor baad, det var ikke mære enn det øverste bordet var over vandet. Nu tiltog hungeren. Vi fik et par smaabiter brød – saa meget kunde jeg kunde ha tygget til lille kattepus. Da – søndag 7. september eftermiddag – just da jeg løste af ved roret, fik jeg øie paa en ø. Nogle raabte hurra, andre græd af glæde. Efter et par minutters kamp kom en braatsjø og kantrede baaden, og takket være gud, jeg kom i land, udmattet, forslaaet, næsten bevisstløs.

Jeg var reddet. Alle 14 var reddet. Folkene mottog os med den aller største venlighed» skriver stuert Lars M. Tønnesen i brevet som er rettet til de som ventet på han hjemme.

Etter at brevet var skrevet og avsendt, mistet ytterligere et par av mannskapet livet. Fortsatt finnes det minnesteiner etter de avdøde fra «Seladon» på Starbuck island.

Fullsatt kaiområde tok dem imot

Da de reddede kom hjem til Stavanger med «Venus» natt til mandag 25. oktober i 1897, var kaiområdet smekkfullt av folk som ville hilse dem et hjertelig velkommen hjem. Det var imidlertid en begivenhet som Stavanger Aftenblad – som hadde fulgt mannskapets skjebne med argusblikk – ikke fant plass til på første side. Den var dominert av det niende kapitlet av bladets føljetong om «Stine Skaar», og forskjellige annonser som at «jordemoder Anna Dahl var tilflyttet Bernhard Hansens lille hus i Klinkenbergbakken.»

Gledesbudskapet om Seladon-mannskapets hjemkomst var plassert på side 2 under en 1-spaltet tittel: «Seladons mandskab kom i natt – uhyre menneskemasse». Avisen forteller at selv ikke på 17. mai-arrangementer eller ved kongebesøk, har det vært så mange mennesker på kaien som det var da mannskapet. Avisen retter ellers en særskilt takk til Ynglingens Musikkorps som på Aftenbladets oppfordring hadde øvd inn melodien «hjem, hjem, mitt kjære hjem» og som det fremførte klokken 02.00.

Det takkes også til kommunekorpset som tydeligvis ikke var på plass da båten kom, men som kom da det ble kallet for å blåse en slags tappenstrek for mottakelsen. Det heter blant atskillig annet i velkomst-reportasjen: «Vi glemmer det aldri. Verken de rørende scener om bord eller da hele kaien, stappende full av mennesker, gjenlød av den mest fulltonende og begeistrede sang «Ja vi elsker». Gamle og unge, kvinner og barn sang, Alle samen brukte de det mål de hadde. Ingen tidde. Det var stemning det. Ikke en surmuler. Ikke en.

Og så den gang de, mens vi rakte dem hånden til det første velkommen, spurte: lever mor og far?» skriver reporteren som også har merket seg at når sjøfolk ellers kom hjem hadde de alltid mye bagasje med seg, men disse hadde bare «seg og en liten tøypose. De var jo havarerte», konkluderes det med før reportasjen avsluttes med at «det søndag blir bønn for dem i gamle Salem». Det pekes også på i en notis at da mannskapet forlot London med «Venus», «ble det ikke gjort noe spesielt …»

Dagen derpå forteller Aftenbladet at «Verdens Gangs utsendte medarbeider, hr Gulbrandsen som kom for sent til begivenheten på grunn av toget, fikk vite at vi hadde sendt et telegram til hans avis om begivenhetene». På annonseplass forkynnes det også at det torsdag kveld blir arrangert en festkveld i Arbeiderforeningens lokaler til inntekt for mannskapet med «taler og musikk samt udmerket restauration». Inngangsbilletten kostet 50 øre.