Ole Spellemann

Prisen til Ole Paus kom overraskende fordi hovedprisen pleier å gå til yngre artister med større momentum i karrieren - Kaizers Orchestra, Jarle Bernhoft og Karpe Diem de siste årene. Nå falt valget i stedet på en sanger som ikke har lyst til å gi ut flere plater. Paus kommer ikke til å slutte å skrive sanger eller å opptre, men om vi skal tro ham på hans ord, blir det ikke flere album.

- Jeg og bransjen har gått hver vår vei, fortalte Ole Paus oss ved utgivelsen av «Avslutningen». Han beklaget bransjens fokus på enkeltstående hitlåter, i stedet for de gjennomtenkte albumene fra den tida han selv er et barn av. Så lagde han et trippelalbum som takk for seg, med åpningssangen «Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet til Oslosenteret for fred og menneskerettigheter». Som godt kunne vært årets hit også for min del. Men den prisen gikk forståelig nok til Ylvis og «The Fox», i et godt år for norske hits.

Ole Paus fikk hedersprisen under Spellemannprisen i 1998. Tidligere på kvelden hadde Anne Grete Preus endelig fått den samme store utmerkelsen for lang og tro tjeneste. Før årets utdeling har mye kommet til å dreie seg om kvinneandelen av prisvinnere. Tre av prisene i år gikk til likestilte kvinne/mann-duoer, av de 20 andre gikk åtte til kvinner, noe som må sies å være en akseptabel fordeling - uten at noen trengte å bestemme at det skulle være så mange. En av den som omsider fikk ei harpe var Susanna Wallumrød, for «The Forester», som ble spilt inn på én dag. Og som derfor kom med årets beste bransjeråd: «Blås i å bruke måneder og år». Ting tar veldig lang tid i denne bransjen, og vi kan ikke vente å høre mye mer fra lørdagens vinnere i 2014.

Denne kommentatoren kan fornøyd konstatere at «Heimafrå» med Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga, årets fineste plate uansett sjanger, vant klassen for folkemusikk. Selv om den mest høres ut som ei countryplate. Spellemannprisen sliter fortsatt med klasseskillene sine. Hanne Sørvaag delte ut en velfortjent pris til Lars Petter Hagen som årets komponist, men det var nesten med en ironisk forståelse av at hun ikke er deltaker selv, uansett hvor fine countrylåter hun skriver. Og hvor ble det av gruppa Fjorden Baby i dette mylderet, med «Fjordkloden» som ble kåret til fjorårets aller beste norske album i Dagsavisens rundspørring blant 54 musikkanmeldere fra hele landet? Her var den ikke blant de nominerte i det hele tatt - sannsynligvis nedstemt i klassen for rock, fordi den ikke er «rocka» nok. I popklassen vant Real Ones, for et album som fikk lite positiv oppmerksomhet da det kom ut. Og så vant King Midas rockeklassen, og Young Dreams indieprisen. Popgruppe, rock og indie, tre priser som går i ett, med tre vinnere som kunne vært påmeldt om hverandre i alle de tre klassene. Dette er et stort felt av musikklivet, men det kunstige klasseskillet er svært forvirrende.

Etter at NRK tok tilbake Spellemannprisen, har de klart å gjenreise showet som en anstendig feiring av mangfoldet i norsk musikkliv. Gina Aspenes vant bluesklassen og fikk gledestrålende spørre publikum «herregud, Gina Aspenes, veit dokke kem eg é». I TV 2-årene hadde hun blitt klippet bort, som ikke kjent nok til å få være med på sånt. Programmet begynte med en grundig presentasjon av alle de nominerte i klassen for «Årets nykommer», også relativt kjendisfri, men en av de viktigste prisene i et lengre perspektiv. Her fikk Monica Heldal sin første pris for kvelden, før hun senere ble kveldens eneste dobbeltvinner med enda en pris for Årets popsolist. Klassen med hardest konkurranse. For egen regning er det fristende å kåre Monica Heldal til Årets vinner.

Hvis det ikke var Gabrielle? For artistenes karrierer er en opptreden på Spellemannprisen vel så mye verdt som prisene i seg selv. Dette kom alle de heldige utvalgte godt fra lørdag, også de som gikk stort og spektakulært ut, med stor fallhøyde: Tommy Tee med sitt crew som kunne by på live graffiti, det nærmeste man kom undergravende aktivitet under showet i år. Highasakite med sin produsent Kåre Chr. Vestrheim på det store orgelet i Stavanger Konserthus, Kvelertak med lokal gitarhjelp fra Morten Abel og Thomas Dybdahl, og mest av alle Gabrielle (Leithaug), med en dobbeltopptreden til lands og vanns som viste henne som en artist av langt større format enn hun vanligvis blir anerkjent som.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen