Norsk-afghaner er tatt inn i Obamas lederskapsprogram

Hva tenkte du da du fikk vite at du hadde havna på Forbes «30 under 30»-liste for Europa?

– Jeg begynte å rope av glede. Det er en stor ære å være på denne listen. Det en form for anerkjennelse som føltes helt uvirkelig. Det ga meg inspirasjon til å fortsette arbeidet vårt, men også å våge, drømme og strekke seg oss lengre.

Hvorfor tror du at du føler at du kan strekke deg enda lenger nå?

– Det å havne på samme liste med samfunnsdrivere som Malala Yousafzai og Mark Zuckerberg gir oss en tro om at vi også kan få til store samfunnsendringer, og at vi kan oppnå drømmen vår om å bidra til å kvalitetsutdanning til alle barn i Afghanistan.

Det er jo ikke den første utmerkingen du har fått. Du har også vært på DNs kåring over ledestjerner og fått FN-prisen Outstanding Youth Delegate?

– Ja, da jeg fikk den prisen fikk jeg holde en tale for 1600 ungdomsdelegater i FNs generalforsamlingssal. Det var definitivt et minneverdig øyeblikk. Vi har vært heldige med at det er mange som har heiet på oss, og tilrettelagt for at organisasjonen vår har sikret utdanning til 3000 barn i Afghanistan.

Du er hedret som en ledestjerne for din generasjon. Synes du resten av generasjonen er like samfunnsengasjert?

– Jeg og mine brødre er samfunnsbevisste og føler en plikt til å hjelpe de som er aller mest utsatt i verden. Denne tanken tror jeg er gjennomgående for generasjonen vår også. Lenge trodde jeg at jeg brydde meg fordi jeg var født i Afghanistan og visste hvor urettferdig verden er. Under studiet lanserte vi en innsamlingsaksjon som het «Studentaksjonen» og mobiliserte tusenvis av studenter fordelt på sju norske byer til å finansiere utdanningsprosjekter i Afghanistan. Ingen av dem hadde afghansk bakgrunn, men de kunne identifisere seg med barn i Afghanistan og deres håp, drømmer og ambisjoner.

Ok, men hva med jusstudiet ditt da? Opplevde du at flesteparten der tok utdannelsen fordi de ville forandre verden, eller fordi de ville bli rike?

– Haha, jeg tror de som har valgt jussen for å bli rike ikke kommer til å betale for det i form av livsglede. Med det sagt, så er det utrolig mange ildsjeler på jussen og ser på studiet som et verktøy for å kjempe for rettferdighet. De jobber som frivillige i rettshjelpsklinikker og andre hjelpeorganisasjoner. Jeg tilhørte denne gruppen, men endte opp som teknologiadvokat ettersom arbeidet mitt i «Brighter Tomorrow» skapte stor interesse for teknologi.

Så flesteparten ville kjempe mot urettferdighet?

– Jeg skal ikke være så diplomatisk på vegne av jussen. Det finnes definitivt folk som vil studere juss fordi det gir dem en gunstig økonomisk framtid. Men det gjelder ikke alle. Vår generasjon er bevisst på å ansvaret vi har, og vi er ikke like låst til politiske ideologier og partier. Vi engasjerer oss mer i de sakene vi synes er viktige.

Så alle fra Rødt til Frp kan støtte prosjektet ditt i Afghanistan?

– Ja, alle kan være enig i at det er viktig å sikre barns rett til utdanning. Det er derimot mer varierende hvilke partier som faktisk følger opp sakene og sikrer midler til utdanningsprosjekter.

Skjønner. Apropos politikk. Fortell om koblingen din til Obama!

– Det føles fortsatt uvirkelig at jeg har blitt tatt inn i Obamas lederskapsprogram. Det første jeg spurte rådgiverne hans om da jeg møtte dem, var om vi skulle møte han. De brøyt ut i latter fordi det var ganske åpenbart for dem.

Hva vil du spørre han om?

– Han er et levende bevis på at det går an å reise seg på tross av strukturelle barrierer, og påvirke folks liv enormt. Det vil jeg lære av. Men jeg har også spørsmål knyttet til den militære invasjonen av Afghanistan. Der har det skjedd mye feil under hans ledelse, så jeg ser begge sidene.

Som du har fortalt i intervjuer, har mange andre barn og unge fra din generasjon ikke endt opp i Norge og fått utdanningsmuligheter. Denne urettferdigheten har du og brødrene dine ønsket å bekjempe gjennom «Brighter Tomorrow». I hvilke sammenhenger i ditt liv du minnet på denne urettferdigheten?

– Jeg blir minnet på det på et veldig personlig plan. Tanten min har tre døtre i tenårene som ikke lenger får forlate hjemmet sitt. De sitter hjemme med skoleuniformen og trygler om å få dra på skolen. Vi er i samme familie, men bare fordi foreldrene mine var så heldig at de fikk komme til Norge, så kan vi nyte av de beste utdanningsmulighetene som finnes i verden. Mens i Afghanistan får de ikke engang lov til å fullføre grunnskolen. Jeg blir også minnet på denne urettferdigheten når jeg ser på nyhetene, eller møter på nyankomne afghanere som har fått frarøvet grunnleggende menneskerettigheter.

Kunne du tenke deg å gå inn i politikken i Norge på sikt?

– I Norge så har vi det utrolig bra. Jeg vet at man tenker at det er politiske utfordringer, men i det store bildet så har vi ekstremt dyktige politikere som er relativt jordnære. Vi har et godt apparat. Mitt kall er mer å hjelpe de som har det vanskeligst i verden, gjennom bistand, juss eller teknologi. Det er det eneste om gir mening for meg.

Utdanningsappen deres brukes av jenter og gutter, fordi den tilbys jenter som er under alderen for forbudet. Hvor bekymret er det du for at eldre jenter og kvinner ikke lenger har lov til å utdanne seg?

– Afghanistan er i en mørketid. Det er svært bekymringsfullt å se at eldre jenter og kvinner blir frarøvet deres grunnleggende rettigheter og friheter, mens verden ser blindt på. Det afghanske folk har gjennomgått 40 år med krig og lidelse, og så innføres det et system som påtvinger de samme lidelsene i overskuelig fremtid.

Hva gir deg håp?

– Jeg har et stort håp om at mørketiden som faller over afghanske kvinner og jenter ikke vil vedvare. Dette håpet er begrunnet i at afghanere er et folk som er veldig glad i utdanning, og disse forbudene mot kvinner gjenspeiler absolutt ikke afghanske verdier. Det er mange ildsjeler som kjemper for frihet, likestilling og menneskerettigheter på bakken, og vi må støtte arbeidet deres mot alle disse forbudene.

Nylig sa den kjente afghanske aktivisten Mahbouba Seraj at hun tviler på om verden lytter når hun refser Taliban. Deler du hennes bekymring?

– Mahbouba Seraj er et av mine største forbilder, og jeg er enig med henne. Det er en utfordring at man løfter stemmene til disse aktivistene og applauderer dem i politiske sammenkomster, men unnlater å faktisk følge opp forpliktelse de ber om. Her har norsk utenrikstjeneste vært veldig svake. De sitter i FNs sikkerhetsråd og har invitert Taliban til Norge. De kunne gjort så mye mer, men de følger ikke opp forpliktelsene de uttrykker til det norske eller afghanske folk.

Tror du det hadde vært mulig å få til store endringer i Afghanistan om resten av verden i større grad brydde seg?

– Definitivt! Det norske folk bryr seg mye om afghanere. De har empati og ønsker at Norge skal kunne hjelpe afghanske barn og kvinner. Det er apparatene som styrer utenrikspolitikken som har sviktet både håpet afghanske kvinner har, og det ønsket norske folk har om å hjelpe afghanske kvinner og barn.

Over til faste spørsmål. Hvem var din barndomshelt?

– Det har alltid vært min far. Han kom fra enkle kår, men gjennom utdanningen kom seg til rollen som politiadvokat og kjempet mot et helt system preget av korrupsjon. Han satte livet sitt i fare på grunn av det. Han gjorde det med et håp om at det kunne være med å skape store samfunnsendringer, og at arbeidet hans ville komme til gode til de som er aller svakest stilt i samfunnet. Det er arbeidet hans som har inspirerte meg til å studere juss.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini. Måten den skildrer omfanget av lidelser og urettferdighet afghanske kvinner møter på er uten sidestykke. Jeg leste den som tenåring, og den forandret hele verdisettet mitt.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– At Norge forplikter seg til å invitere afghanske kvinner til Norge, slik at de kan fullføre utdanningen sin her i Norge. Det skylder vi afghanske kvinner.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Barack Obama.

Hennika Lillo-Stenberg

Journalist