Nasjonal balansekunst

Samarbeidsavtalen mellom Nasjonalmuseet og Kathrine og Cecilie Fredriksen, arvinger av skipsreder John Fredriksen, vil utvilsomt bidra til utfyllende kunstopplevelser i det nye museumsbygget i Oslo. At private samlinger går sammen med store museer og gallerier er vanlig i internasjonal sammenheng, og uproblematisk så lenge kunsten kommer offentligheten til gode uten at museet inngår kompromiss med egen bestemmelsesrett. Det betenkelige i dette tilfellet er hva Nasjonalmuseet forplikter seg til i forvaltningen av en videre påbygning av en privat kunstsamling.

Kunsten har alltid vært avhengig av såkalte mesener, velgjørere som gir økonomisk eller immateriell støtte til samlinger, forskning eller institusjoner og enkeltpersoner. Fredriksen-søstrene er som klassiske mesener i kunsthistorisk sammenheng å regne, slik forretningsmannen Christian Langaard var med sin donasjon av flamsk og hollandsk kunst til det som ble Nasjonalmuseets Langaard-sal. Men her er det ikke snakk om en donasjon. I avtalen med Nasjonalmuseet ligger blant annet etableringen av Fredriksen-familiens kunstsamling i et eget rom, samt et forskningsprogram. Det 700 kvadratmeter store rommet får navn etter søstrenes avdøde mor Inger Katharina Astrup Fredriksen, og det statlig eide museet skal forvalte samlingen gjennom et langtidslån med foreløpig varighet på ti år. Fredriksen-familien skal stå som eier, og det er hevet over enhver tvil at en nasjonal avtale vil gi en slik privat samling en uvurderlig internasjonal prestisje.

Den store og rikholdige privatsamlingen kan bli et betydelig tilskudd til Nasjonalmuseets eksisterende og kommende samlinger. Men det gjenstår å se hvilke utslag samarbeidsavtalen gir i praksis. Fredriksen-familien skal for eksempel ha siste ord ved nye innkjøp som gjøres av en sammensatt arbeidsgruppe. Nasjonalmuseets styre og eier har derfor et betydelig ansvar for en sunn balanse mellom partene og at vertens bruk av ressurser, kompetanse og markedsmakt på sikt styrker museets kjernedrift. Hvis derimot Norges rikeste familie skulle trekke seg ut etter ti år med en betydelig påbygd samling som ikke kommer museet og offentligheten til gode, har Nasjonalmuseets ledelse feilberegnet sitt mandat.