Navn i nyhetene
Moteredaktør på hjemmekontor
– Jeg tror det er bra vi ikke visste hvor lang tid dette skulle komme til å ta da vi ble beordret hjem, sier KKs nye moteredaktør Ida Elise Eide Einarsdóttir.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Navn: Ida Elise Eide Einarsdóttir
Aktuell med: Ny jobb som moteredaktør i KK
Gratulerer med ny jobb. Hvordan går det?
– Det går bra. Har andre uka mi nå. Jeg var en tur oppom Aller-huset forrige uke og da ble det litt sånn: «ok da ses vi kanskje her om en uke … eller kanskje i august, da …». Vi har jo ikke lov å være på kontoret ennå. Så det er en litt rar tid å begynne i ny jobb på.
Du har sittet på hjemmekontor lenge nå?
– Jeg har sittet her i snart halvannet år, så jeg begynner å bli vant til det. Jeg tror det er bra vi ikke visste hvor lang tid dette skulle komme til å ta da vi ble beordret hjem. Men jeg kan ikke klage, jeg bor i et stort hus i Ås og sitter på eget kontor og ser ut på et blomstrende epletre. Det er ikke det verste som kan skje.
Du kommer fra redaktørjobb i Melk og Honning. Hvordan har livet vært som redaktør og moteredaktør vært?
– Det har vært et annerledes-år. Jeg kom tilbake etter å ha vært i mammaperm med datteren min og gledet meg til å møte folk, reise og gjøre alle de tingene som jeg er vant til i en jobb med stort trøkk. Og så plutselig kom korona og da bar det rett på hjem. Og siden har jeg sittet her.

Har måten å jobbe på ført noe godt med seg?
– Absolutt. Vi har for eksempel kunnet hente datteren vår i barnehagen begge to og lært oss å sette mer pris på de små tingene i hverdagen. Mange som har samme type jobb som meg og er vant til mye reising har nok også hatt godt av å ta et steg tilbake, senke tempoet litt og vurdere hvor bærekraftig det egentlig er å reise hele tiden. Vi som skriver så mye om bærekraft bør tenke mer over hva vi gjør selv.
Tror du at det kommer til å påvirke måten vi jobber på framover?
– Ja, det tror jeg kommer til å prege tiden etter korona også. Vi har alle fått ny kunnskap om hvordan vi kan jobbe, hva vi kan få til og hvilke problemstillinger som mye reising medfører.
Har pandemien framskyndet endringer i moteindustrien som alle visste måtte til, men som man har antatt at man hadde bedre tid til?
– Absolutt. Mye begynte også før pandemien, da Corona bare var en øl. Men jeg tror pandemien ga alle et spark bak. Ikke minst har man satt fokus på det lite bærekraftige aspektet med å fly inn influensere, moteredaktører, stylister fra hele verden til det som har gått fra å være moteuker til å bli motemåneder. Det igjen er en del av et større problem som handler om en bransje der alt har gått raskere og raskere. Designere har lenge klaget over at de må lansere opptil 10 kolleksjoner i året, noe som fikk fokus allerede under Alexander McQueen, men nå er vi blitt enda mer bevisst på galskapen i det.
Er moten blitt mer demokratisert nå når alle plutselig ble stuck hjemme foran skjermene vår?
– Det har pågått lenge og gradvis. Hele demokratiseringen med sosiale medier har gjort at mange designere jobbet med livestreaming og andre visningsformer også før koronaen. Men når bransjen blir tvunget til å være kreativ har digitaliseringen virkelig skutt fart og man har funnet flere nye arenaer for å vise mote på, som for eksempel videospill eller små filmer. Denne bevisstheten tror jeg bransjen vil ta med seg videre. Det er jo vanvittig kostbart å arrangere live catwalk-visninger.
Vi det digitale noen gang kunne være et fullgodt alternativ til det fysiske?
– Vel, jeg kan kun snakke for meg selv, men etter et år hjemme med nettshopping så er det deilig å kunne sette sine føtter i en fysisk butikk igjen. Det er noe med den menneskelige kontakten som man ikke klarer å erstatte digitalt, i hvert fall ikke foreløpig.
Etter innsettelsen av president Biden startet du en debatt om motejournalistikk. Det ble høy temperatur, hva er det som provoserer så mange?
– Jeg tror det er fordi mange tolker mote som noe overfladisk og tullete som tar oppmerksomheten bort fra viktige saker. Og det er synd, fordi det handler om så mye mer enn klærne. Klær er makt og tungt symbolbærende og - i likhet med andre uttrykksformer – kan de fortelle mye interessant om samfunnet og tiden vi lever i.
Likevel blir folk sinna. Er det typisk norsk?
– Nei, du ser det i kommentarfeltene i andre land også. Kanskje er det spesielt i Norge siden vi ikke har noen lang motetradisjon. Men jeg syns også det kan se ut som om mange ønsker å misforstå. At man med vilje forveksler dagens motejournalistikk med gammeldags rød løper-journalistikk og terningkast – noe vi takk og lov er ferdig med.
Nå kommer snart skandinaviske Vogue, er det plass til dere alle i den nordiske magasinfloraen?
– Jeg håper og tror det, og tenker at konkurranse er bra. Nå skriver vi på norsk og det tror jeg er en fordel, men at flere satser er bare spennende. Og så er jeg veldig spent på hvor stor plass norsk design vil få hos Vogue Scandinavia, om norsk mote virkelig får skinne. Men, vi er ikke avhengige av skandinaviske Vogue for å få til det.
Er det noe du angrer på?
– Litt på at jeg ikke tok et år i New York eller London fett etter videregående. Kanskje jeg var litt for feig akkurat da. Men nå er det fast jobb, hus, mann og barn så da er det ikke like populært.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Akkurat nå så hadde det vært veldig gøy å stå i heisen med den amerikanske moteskaperen Halston som Netflix har laget TV-serie om. Spørre sånn: «Hva gjorde du i går’a?» «Nei, jeg var innom Studio 54, og hyret en hvit hest». «Den som Bianca Jagger kom ridende inn på, eller?» Åh, det kunne blitt en fantastisk samtale!