Liv Tørres: Fredsdirektøren

7. juli 1968 står det ei lita jente med briller og tripper utenfor Deichman-filialen på Tveita i Groruddalen i Oslo. Det er en stor dag i dag. En ting er at hun har bursdag, hun fyller sju år. Til høsten skal hun begynne på skolen, men lese kan hun allerede. Det aller viktigste med denne dagen er derfor at hun nå endelig er gammel nok til å få eget lånekort på biblioteket. Endelig skal hun selv få lov til å låne så mange bøker hun bare vil! Jenta fra Godlia er innstilt på å lese alt, fra Frøken Detektiv til Karl Marx. Like etter står Liv Tørres med det splitter nye lånekortet i hånda. Nå. Nå kan livet begynne for alvor.

Januar 2016. Liv Tørres er for lengst tilbake i barndomstraktene på Godlia i Østensjø bydel i Oslo. I mellomtida har hun tilbrakt mange år i Sør-Afrika, vært gift og skilt to ganger, fått to døtre, tatt en doktorgrad og lest mange, mange bøker. Til sommeren fyller Liv Tørres 55 år, og nå går hun foran oss her på Nobels Fredssenter som fersk direktør. «Vi har store forventninger til hva Liv Tørres kan tilføre Fredssenteret av kompetanse, gjennomføringskraft og målrettet energi», skrev Nobel-direktør og styreleder Olav Njølstad da det ble kjent at Tørres overtar for Bente Erichsen, som har styrt senteret i 10 år. Foreløpig har Dagsavisen bedt Liv Tørres om å bruke denne «målrettede energien» på å peke ut de fredsprisvinnerne hun allerede har møtt i sitt liv. Fra nå av kommer hun til å få treffe dem alle, men hun har da truffet på noen fredsfolk underveis, i sitt tidligere virke som internasjonalt orientert Fafo-forsker, Sør-Afrika-kjenner og generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Det er mørkt her inne i utstillingen over tidligere fredsprisvinnere, belysningen er sparsom og mystisk blå, men der lyser bildene av ansiktene til fredsprisvinnerne mot oss, ett etter ett. Der er Carl von Ossietzky, ytringsfrihetsforkjemperen som led under Hitler-Tyskland. Der er den amerikanske borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King, som ble drept i april 1968, tre måneder før Liv Tørres fikk sitt første lånekort på Deichman. Ham fikk hun aldri møte, men til gjengjeld har hun lest alle talene hans. Seinest nå den 18. januar fant hun det nødvendig å minne sine følgere på Facebook om Kings egen offisielle dag. «I dag er det Martin Luther King-dagen!» skrev Liv Tørres. «Og i dagens debattklima med anklager om godhetstyranni og skremselspropaganda knyttet til flyktningkrisen, kan det vel være et poeng å minnes hans ord om at «we must build dikes of courage to hold back the flood of fear».

– Jeg var for liten til at jeg fikk møtt Martin Luther King, sier Tørres der hun går foran oss.

– Men jeg har da møtt Aung San Suu Kyi. Jody Williams. Tunisierne, som vant sist. Og der er Dalai Lama. Ja, han har jeg i alle fall møtt! sier Tørres fornøyd.

– Jeg støtte helt tilfeldig på ham på en flyplass i India en gang. I starten kunne jeg ikke tro at det virkelig var ham. Den endte med at vi snakket lenge og holdt hverandre i hendene, han var jo bare så flott! Jeg ble nok litt forelsket i Dalai Lama den dagen. Og der har vi biskop Desmond Tutu fra Sør-Afrika, han har jeg også møtt. For ikke å snakke om Nelson Mandela! Han kan jeg virkelig snakke om på inn- og utpust!

LES OGSÅ: Ulrik Imtiaz Rolfsen: – Bestefar stjal fra deporterte jøder

For du kan ta ei jente ut av Sør-Afrika og plassere henne i barndomstraktene på Godlia, men du kan ikke ta Sør-Afrika ut av jenta. Selv om Liv Tørres kom hjem til Norge en gang for alle i 2008, så føler hun Sør-Afrika er hennes andre hjemland. Helt siden hun kom dit første gang i 1987, har hun vært knyttet til landet med mange og sammensatte bånd. Hennes eldste datter har norsk far, men er født i Sør-Afrika. Hennes andre datter har sørafrikansk far, og er født i Norge. Liv Tørres kom til Sør-Afrika som diplomatfrue, hennes daværende ektemann hadde fått jobb ved det norske generalkonsulatet i Cape Town. Men 26-årige Liv Tørres var slett ingen vanlig diplomatfrue. Hun hadde avsluttet sitt hovedfag i statsvitenskap, og etter hvert begynte hun å jobbe med den sørafrikanske fagbevegelsens kår under apartheid. Hun tenkte på doktorgrad og knyttet kontakt med fire forbund. Senere skulle hun bli gift med forhandlingslederen i COSATU (Congress of South African Trade Unions), og bli involvert i sørafrikansk politikk. Men hun knyttet tett kontakt med både anti-apartheid-aktivister, tillitsvalgte i fagbevegelsen, og fikk nære venner i «the struggle» allerede i 1987.

– Jeg var nok ingen vanlig diplomatfrue, nei. Men «diplomatfruer» er vel ikke så enkle å putte inn i ett format, lenger, heller. I den grad de var det den gang, sier Tørres.

Nå sitter vi i den på alle måter grønne kafeen «Alfred» i Fredssenterets 1. etasje. Det er vegger i grønntoner og grønn mat bak disken. Liv Tørres drikker te med honning i et forsøk på å mildne restene av den bronkitten hun dessverre pådro seg i det hun skulle tiltre som ny direktør. Hun får en tekstmelding fra den yngste datteren, som spør hvordan det går med røykeslutten hennes.

– «Hvordan går det på dag 6?» spør hun. Det var flott, da, smiler Liv Tørres.

Ingen av døtrene hennes bor hjemme lenger. Den yngste er student i Manchester, den eldste bor i Oslo og er i full jobb. Jula tilbrakte de tre jentene sammen i mor Livs hus på Godlia, som er bygd rett ved barndomshjemmet. Begge foreldrene er nå døde, så nå er det Livs eldre søster som bor der. Jula ble feiret på vanlig vis med venner, familie, masse bøker og filmer, blant annet «Die Hard»-filmene.

– Jeg er en av disse politisk ukorrekte som bare elsker Bruce Willis og «Die Hard»!

– Bruce Willis ordner jo gjerne opp til slutt?

– Han gjør gjerne det! Jeg liker nok de filmene fordi det er en kombinasjon av action og at det hele er passe julete. Alt går bra til slutt, skurkene blir tatt og ingen av heltene dør, slår Tørres fast.

LES OGSÅ: Cecilie Hellestveit: – Den muslimske verden må ta seg grundig sammen

Hun har levd et liv med lange og tette bånd til Sør-Afrika, og Liv Tørres ser på det som sitt andre hjemland. Her har hun familie, her har hun jobbet i mange år, bodd i flere perioder, og hatt et tungt politisk engasjement. Og selv om hennes andre ekteskap i Sør-Afrika tok slutt i 2008, og hun deretter har bodd i Norge, drar hun tilbake til Sør-Afrika minst en gang i året. Hun har mange venner der og en tidligere svigerfamilie hun er veldig glad i. Og alt dette begynte altså med at hun noe motvillig dro nedover som diplomatfrue i 1987.

– Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å dra til Sør-Afrika den gangen. Jeg var så definitivt motstander av apartheid, selv om jeg ikke da var politisk aktiv, eller AUF-er eller noe slikt. Jeg var vel mer denne prektig-petrine-studenten, sier Tørres, som like fullt ble helt oppslukt av og falt pladask for den sørafrikanske fagbevegelsen. Temaet for doktorgraden hennes ble fagbevegelsen som en viktig arena for demokratisk utvikling i Sør-Afrika. Liv Tørres mener apartheidregimet aldri hadde falt om det ikke var for fagbevegelsen. Det var ikke bare Nelson Mandela og ANC som skulle ha æren, mener hun.

11. februar 1990. En legendarisk dato i sørafrikansk historie, og en stor verdensbegivenhet. Dette var dagen da Nelson Mandela viste seg offentlig for aller første gang etter at han ble løslatt fra sine 30 år i fengsel. Hånd i hånd vandret han ut av fengselsbygningen sammen med sin daværende kone Winnie Mandela, og TV-bildene gikk verden rundt. Deretter ble paret kjørt inn til Cape Town, der mange tusen mennesker ventet på Mandela utenfor rådhuset. Ett av disse menneskene var den 29 år gamle Liv Tørres. Der sto hun og fikk høre Nelson Mandelas aller første tale som en fri mann.

– Plutselig var han bare der, mannen vi hadde ventet på, sier Liv Tørres.

– Men det første glimtet jeg fikk av ham, var da bilen hans kjørte forbi meg på vei til rådhuset. Det var første gang jeg så ansiktet hans. Det er lett å glemme at vi på den tida ikke visste hvordan Mandela så ut. Under apartheid var det ulovlig å fotografere ham i fengsel, og det var ulovlig å sirkulere informasjon om ham, forteller Tørres.

Hun husker at Mandela smilte, vinket og virket avslappet, før han holdt sin første tale. Men hun husker også at det var tilløp til komikk før han kom så langt. Generalsekretæren i COSATU og hans folk hadde fått i oppgave å følge Mandela. Det gikk ikke så bra.

– På et tidspunkt mistet de Mandela! Dette var før mobilenes tid, så hva gjør du da, liksom? Mannen er borte! Der hadde de gått i flere tiår og ventet på at Mandela skulle bli frigitt, og så klarer du altså å miste ham på veien inn til et folkemøte i Cape Town. Det viste seg at Mandela hadde stoppet for å hilse på en familie på veien. Han bare hadde tuslet inn til dem og tatt seg en prat, han, helt uvitende om alt oppstyret som oppsto rundt ham.

Mandelas løslatelse i februar 1990 ble begynnelsen på en optimistisk tidsepoke for Sør-Afrika. Landet kvittet seg med apartheid og fikk demokrati. Samtidig oppsto nye demokratier i Øst-Europa etter Murens fall, og i Russland etter Sovjetunionens kollaps.

– Alt så så bra ut! Det er mye mer pessimisme i verden nå, sier Liv Tørres.

Hun tenker mye på Sør-Afrika når hun sier dette, for fortsatt følger hun den politiske utviklingen der tett. Men hun er også svært bevisst på at hun overtar som direktør for et fredssenter i en ekstra dyster og urolig tid for verden. Som generalsekretær i Norsk Folkehjelp har hun tråkket rundt i mer enn én flyktningleir i Syrias naboland de siste fem årene. Mer enn de fleste er hun smertelig klar over omfanget av flyktningkrisen, og den store terrorfaren i Europa og Midtøsten.

– Konfliktbildet vi har internasjonalt nå har forandret seg radikalt, i forhold til noen tiår tilbake. Verden er i ferd med å forandre seg, sier Tørres.

– Mye har blitt bedre. Vi lever lenger, flere barn har fått vaksiner og færre er fattige. Men verden er blitt mer uforutsigbar. Jeg tror dessuten at det Europa vi har rundt oss er mindre og dårligere rustet til å ta fatt i utfordringer som vi burde kunnet løse i fellesskap. Vi kommer til å se, og ser allerede, større meningsbrytninger internt i Europa. Vi nok kommer til å se ringvirkninger av konflikten i Midtøsten med terrorangrep i Europa. Slik tror jeg det vil være de neste par tiårene, sier Tørres, som selv var et ekte barn av den kalde krigen. Hun er født i 1961, i det året Berlinmuren ble reist, og var 28 år da den falt i 1989.

– Da den kalde krigen var over, tok jeg det nærmest for gitt at nå var vi på vei inn i fase der alle land i verden ville gå i en mer demokratisk retning. Alt ville bli bedre, den kalde krigen var slutt og Muren var nede. En stund gikk det veldig bra, men nå er noe nytt i ferd med å bygge seg opp, sier Tørres, som mener at verden i dag mangler internasjonale institusjoner som er tunge nok til å løse de utfordringene vi har i dag.

– Dette er noe av bakteppet for meg også, for at jeg valgte å gå fra Norsk Folkehjelp til Nobels Fredssenter. Nå vil jeg bidra herfra. Ved siden av å fortsette arbeidet med å løfte fram Nobels fredspris, så vil jeg også gjerne løfte fram de viktige debattene om fred og konfliktløsning. Jeg vil ha med ny og gammel kunnskap, og få inn nye, relevante aktører i diskusjonen. Hva slags institusjoner trenger vi internasjonalt? Hvor skal vi gå herfra?

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

22. juli 2011. Datoen som brakte fredelige Norge inn i terrorens tidsalder. Liv Tørres, som da var politisk rådgiver for arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap), hadde torsdag 21. juli vært på Utøya sammen med sin eldste datter. Tørres holdt et foredrag om Sør-Sudan, som mange av AUF-erne var engasjerte i, og etterpå var det debatt. Tørres snakket med ungdommene, og svarte på det de lurte på. Etterpå kjørte hun og datteren hjem til Oslo. Dagen etter, fredag 22. juli, hadde Liv Tørres sin siste arbeidsdag i Arbeidsdepartementet, som lå midt i regjeringskvartalet. I 15-tida ble en kollega med henne ut slik at hun kunne få gitt fra seg nøkkelkortet for siste gang. Tørres tok heisen ned i garasjen og var der da hun opplevde det store smellet klokken 15.25. Hun løp opp etasjene og ut på gata. Der ble hun møtt av en urovekkende stillhet og en grå vegg av støv. Kollegaen var ikke å se. Senere fikk hun vite at kollegaen omkom der på plassen foran Høyblokka.

– Jeg tenker ofte på 22. juli. Det har preget meg på mange måter. Det har gjort meg bevisst på hvor tilfeldig alt er. Jeg har opplevd truende settinger når jeg har jobbet utenlands, men Norge sto alltid for meg som den trygge havnen. Jeg tenker ofte på kollegaen min, og på de ungdommene på Utøya som stilte meg spørsmål. Flere av dem lever ikke lenger.

Bare noen uker etter 22. juli 2011 overtok Liv Tørres ledelsen i Norsk Folkehjelp. Nå, etter snart fem år, har hun forlatt den organisasjonen hun følte seg så hjemme i. Det skjer midt i den verste flyktningkrisen etter 2. verdenskrig. Nå skal hun sitte her, trygt inne på Nobels Fredssenter, hun som så godt likte å dra ut i felt.

– Det kommer vel til å klø i fingrene etter å være med å hjelpe?

– Jeg kommer nok til å kjenne litt på det. Jeg liker action, er opptatt av å gjøre en forskjell, og er god når ting skjer. Det er en tid for alt, men jeg kommer nok til å følge godt med, sier Tørres, som har personlig kontakt med en syrisk flyktningfamilie som har sittet på mottak siden i høst.

– De sender tekstmeldinger og lurer på hvordan jeg har det, utrolig nok.

– Hvordan syns du den norske regjeringen håndterer flyktningkrisen?

– Jeg er ikke veldig imponert. Jeg etterlyser bedre lederskap, sier Tørres rolig.

– Uansett hva slags kriser det er snakk om, så har ledere et ansvar for å brette opp ermene og gjøre en innsats. Ikke bare klage, syte og skremme befolkningen. Jeg er enig i at de flyktningene som har hatt opphold i Russland, eller som kommer fra opplagt trygge land, bør kunne returneres. Men ellers må vi realitetsbehandle søknader her på norsk side. Vi i Norge pleide å være stolte av våre humanitære tradisjoner og fokus på fred og menneskeverd, og mange av oss er det fortsatt! Hvis vi begynner å skli på prinsipielle spørsmål, går det raskt utfor bakke. Da kan vi ende opp med å ha svært lite igjen.

– Hva syns du om de som er redde for at flyktninger med annen religion og kultur truer vår norske verdier?

Nå er det tydelig at Liv Tørres har store problemer med å holde seg alvorlig. Et lurt smil truer med å bryte fram.

– Altså ... Jeg skjønner at folk blir urolige når det skjer noe nytt. Men Norge er lite, åpent land. Det har alltid kommet fremmede hit. Min farsfamilie kom som gruvearbeidere fra Sør-Europa til Røros på 1600-tallet. Kan godt hende det satt noe på Røros og sa: «Tenk på hva som skjer med vår kultur når disse gruvearbeiderne kommer!». Men det gikk nå bra, da! Det er fortsatt Norge på Røros.

Les flere av Dagsavisen helgeportretter her!

Men hvordan gikk det egentlig med den lille jenta utenfor Deichman-filialen på Tveita de første årene etter den julidagen i 1968? Ble alt så bra som hun hadde tenkt? Tja. Hun fikk i alle fall lest alle bøkene de hadde på filialen, fra Frøken Detektiv, Karl Marx og til kokebøker, og dessuten bøkene om Pollyanna, hun som alltid så det positive i alle ting. (Og som Tørres fortsatt siterer til døtrene sine, uansett hva som skjer: «Det kunne ha vært verre»). Bøkene ble også en flukt og en trøst, for Liv Tørres ble også ertet av barn fordi hun brukte briller. Det hjalp heller ikke at hun iblant gikk med lapp over det ene øyet, etter flere operasjoner på grunn av skjeling.

– Noen kalte meg «brillejesus». Moren min sa: «Du må bare gå tilbake og si til dem at Jesus brukte ikke briller». Men det funka liksom ikke. Jeg tror at hvis du først blir erta, og så trekker deg unna de andre, så blir kanskje selve utenforskapet en del av greia. Jeg leste også mye mer enn alle andre, og det syns kanskje de andre ungene også var veldig sært. Jeg var mye alene i oppveksten. Jeg hadde noen venner på videregående, men det var først da jeg begynte på universitetet at jeg kom helt på plass, sier Tørres, som legger til:

– Jeg var vel også det man kan kalle litt obsternasig mot lærerne, så jeg vant ikke noe der heller!

– «Du er ikke så flink til å holde kjeft, du» som Anne Grosvold sa til deg i Dagsnytt Atten før jul?

– Nei, men som jeg sa til henne: «Det er ikke du heller».

Fem favoritter

Musikk: Sangen «I am woman» med Helen Reddy, alternativt noe med Leonard Cohen eller Lisa Ekdahl.

Film: «1900» av Bernardo Bertolucci (1976), alternativt «Die Hard»-filmene.

Bok: «Story of an African Farm» av Olive Schreiner.

Mat: Indisk biryani og italiensk mozzarella (helst ikke samtidig).

Sted: Klippene i Western Cape og/eller halvørkenen Karoo i Sør-Afrika.

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen