Kvinner og klær

Europamesterskapet i beachhåndball fant forrige uke sted i Polen, og Norge var representert med lag i både kvinne- og herreklassen. Bildet av den norske troppen har imidlertid skapt reaksjoner. For mens herrene er iført singlet og shorts, må kvinnene spille i bikinitopp og truse som ifølge reglementet «skal være stram og gå i en vinkel oppover mot toppen av benet» og hvor «vidden kan være maks ti centimeter». Som den norske landslagsspilleren Martine Welfler sier: «Det er jo ikke så langt fra å være naken.»

At mannlige og kvinnelige utøvere av samme idrett skal utøve idretten i helt ulike antrekk er naturligvis absurd i seg selv. Ekstra problematisk blir det når forskjellsbehandlingen nokså åpenbart er motivert av et ønske om å seksualisere de kvinnelige utøverne. I en tid hvor ungdom eksponeres for stadig mer uoppnåelige kroppsidealer, burde idretten representere en sunn og fornuftig motvekt, hvor fokus er på utøvernes prestasjoner og ikke deres utseende. Antrekksreglementet i beachhåndball er dessverre et grelt eksempel på det motsatte.

Til Aftenposten uttaler professor Jorunn Sundgot-Borgen ved Norges Idrettshøgskole at «kvinner gruer seg til konkurransesesongen fordi de må ha så lite klær på seg». Dét er en uholdbar situasjon. Sundgot-Borgen mener at «så lenge det å vise rumpe, midje og brystparti synes å være en sentral del av kvinners idrettsprestasjon», vil idretten fremdeles være låst fast i et gammeldags kjønnsmønster. Hun har selvsagt rett. Norges Håndballforbund sier at de i flere år har ønsket en endring i antrekksreglementet for beachhåndballkvinnene, slik at større plagg blir tillatt, og at de kommer til å jobbe videre for dette. Dét er prisverdig, men skulle også bare mangle.

Idretten er en folkebevegelse som øver stor innflytelse over livene til svært mange gutter og jenter, kvinner og menn. Denne posisjonen er det idrettens ansvar å forvalte på ansvarlig vis. Da må fokuset, også på eliteutøvernivå, være på prestasjon, mestring, samhold og idrettsglede – ikke på pupper og lår.