Kriminelt pirkete

Hvem: Olav Rønneberg (38)

Hvorfor: Krimkommentator i NRK og vaktsjef i Dagsrevyen. Skrev nylig kommentaren «Død eller levende, det er spørsmålet», om forsvinningssaken på Lørenskog.

Død eller levende, det er spørsmålet, men enda mer interessant, hva er svaret?

– I Lørenskog-saken? Hadde jeg visst det, ville nok familien og politiet blitt veldig glade. Men jeg har ikke fasiten.

Men hva tror du har skjedd?

– Jeg tror ikke jeg skal ha noen oppfatning om det. Det verserer mange rykter og påstander, men jeg nøyer meg med å kommentere det som kommer fram av fakta.

Du har vel noen teorier?

– Hadde jeg hatt det, så hadde jeg ikke delt dem med deg. Familien er under kraftig press, og det hjelper ikke dem å lansere nye teorier.

Litt ukvalifisert synsing, da?

– Nei. Men jeg kan mene noe om det spektakulære ved saken?

Gjerne!

– Jeg har jobbet med krimsaker i tjue år, og dette er en av sakene som har skapt mest engasjement. Det er et stort mysterium, ti måneder etter forsvinningen er politiet fremdeles helt i det blå. Og saken tar nye vendinger hele tida, nå senest med løsepengene som er betalt uten livstegn.

Les også: Politiet og Hagen-familien uenige om hva som kan ha skjedd med Anne-Elisabeth

Så det er en av de mest mystiske sakene du har jobbet med?

– Det har vært andre store uoppklarte saker. Orderud-drapene for eksempel, de var jo uoppklart en stund. Og Jemtland-saken, den tok tid, og der har vi heller ikke hele fasiten. Men ja, jeg kan strekke meg til å si at det er den mest mystiske.

Hva var det egentlig som vekket din krim-interesse?

– Jeg er vokst opp på Lillehammer ...

Det vet jeg, vi gikk på ungdomsskolen sammen.

– Gjorde vi? For et bra tidspunkt å opplyse om det på.

Men så vidt jeg kan huske skjedde det ikke så mye spennende på Lillehammer på 90-tallet?

– Jo, det gjorde det. Det var et drap i OL-parken. Magne Andreassen, het han som ble drept, søk det opp. Han var homofil, og en person i Varg Vikernes-miljøet ble dømt for drapet. Dette var på begynnelsen av 90-tallet, og denne saken trigget meg veldig.

Men du, tilbake til Lørenskog. Får vi noe svar?

– Jeg håper det, for familiens skyld, så de slipper å gå i årevis uten svar. Men jeg tror det er lite sannsynlig at hun er i live.

Såpass kan du si?

– Ja. Men med tanke på siste ukes hendelser med den nye kontakten og pengeoverføringen, er det et håp om oppklaring.

Og hva tror du det blir?

– Er dette en annen måte å spørre om hva jeg tror har skjedd?

Ja?

– Det kjedelig svaret blir at jeg ikke har noe svar.

Ok, da. Hvem var din barndomshelt?

– Jeg ble veldig tidlig interessert i TV og radio. Jeg faket radiosendinger i stua, og min store helt var Geir Helljesen, politisk reporter og NRKs mann i ruta på de store hendelsene. Det brant seg fast. Jeg hadde en drøm om å bli som han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Har du sagt det til han?

– Nei, det har jeg ikke turt.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er veldig pirkete og detaljfokusert. På jobb gir det utslag i at jeg kan gi litt for detaljerte tilbakemeldinger på reportasjer, og hjemme dreier det seg om rydding. Jeg liker at ting havner i oppvaskmaskinen, og ikke på kjøkkenbenken. Og så vil nok samboeren min si at jeg er litt hissig.

Er det noe du angrer på?

– Jeg begynte tidlig i journalistikken, som 18-åring i P4. Og jeg har nok tatt noen shortcuts tidlig i karrieren, vinklet feil, for hardt, og kanskje tatt noen hvite løgner. Det ville jeg aldri ha gjort nå.

Har du blitt felt i PFU?

– Ja. Det var en sak om Stein Lillevolden i Klassekampen, under Verdensbankens toppmøte i Oslo. «Lillevolden varsler mobilisering», skrev Klassekampen. Det ble til «Lillevolden varsler bråk» i P4. Jeg tapte, det var strengt, men det lærte meg å være etterrettelig når man siterer.

Hva ville du gått i demonstrasjonstog for?

– Enkelt svar. Jeg går ikke i demonstrasjonstog, jeg dekker dem.