Klærne våre kommer fra verstingland for arbeiderne

– Etter militærkuppet for knapt ett år siden har Myanmar, som produserer klær som selges i Norge, blitt et av verdens farligste land for fagforeningsaktivister. Tekstilarbeidere gikk i fronten under massedemonstrasjonene som startet i februar sist år. Noen av dem ble drept, skadet i skyteepisoder eller arrestert.

Det forteller Carin Leffler, fagansvarlig tekstil og leverandørkjeder i Framtiden i våre hender (FIVH).

Blant de verste av alle

Myanmar var ett av seks land hvor fagorganiserte ble drept i 2021. I 45 land ble arbeidere utsatt for vold, ifølge rapporten «Global Rights Index 2021», utarbeidet av den internasjonale fagforeningsorganisasjonen ITUC.

Her konstateres det også at situasjonen har blitt så mye verre i Myanmar det seneste året, at landet nå er blant de ti verste for arbeidere, av i alt 149 vurderte land.

Nesten like ille er arbeidernes kår i 35 andre land, blant annet Kina, Bangladesh, Malaysia, Tyrkia, Pakistan, India, Kambodsja og Thailand.

Sammen med Myanmar er de også på listen over de ti landene som norske kleskjeder importerte mest klær fra i 2020. Det går fram av tall som FIVH har innhentet fra kleskjedenes leverandørlister og Statistisk sentralbyrå.

Vietnam er det tiende landet på denne listen. Der er forholdene noe bedre for arbeiderne, men også i Vietnam skjer det systematiske brudd på deres rettigheter, ifølge Global Rights Index 2021.

Forverret med pandemien

Ifølge denne rapporten har det dessuten blitt langt vanskeligere å organisere seg og drive fagforeningsarbeid det seneste året. Mens det i 2020 ble lagt hindringer i veien for fagforeningene i 89 land, skjedde dette i 109 land i 2021.

Også i land med stor produksjon av klær skjer dette, ifølge Leffler.

– I flere av produsentlandene har det politiske klimaet blitt langt tøffere og myndighetene enten bidrar til, eller ser i økende grad mellom fingrene på at det skjer menneskerettighetsbrudd, sier hun.

Både myndigheter og arbeidsgivere har brukt koronapandemien som unnskyldning for å svekke arbeidernes rettigheter. Pandemien har dessuten vært foranledningen til mange arrestasjoner og mye voldsbruk. Den har også fått alvorlige konsekvenser for mange tekstilarbeidere, forteller Leffler.

– covid-19-pandemien har ført til mindre etterspørsel blant forbrukerne og derfor langt færre bestillinger til klesfabrikkene. Et estimat laget av det globale nettverket Clean Clothes Campaign, viser at bare i løpet av april, mai og juni 2020 ble klesprodusentenes eksport av varer til USA redusert med 49 prosent. Eksporten til EU gikk ned med 45 prosent.

– Dette har bidratt til at mange fabrikker har måttet stenge midlertidig eller har gått konkurs. Det igjen betyr at arbeiderne mister sitt levebrød. Det er også vanskelig å drive fagforeningskamp når situasjonen er så desperat.

Skjøre tidligere seire

– Innebærer dette at den innsatsen både FIVH og andre organisasjoner har lagt gjennom mange år for å bedre tekstilarbeidernes kår, har vært fånyttes?

– Nei. Uten innsatsen til fagbevegelsen og frivillige organisasjoner hadde situasjonen i tekstilsektoren vært enda verre. Selskapene vet at vi følger med og har medlemmer og forbrukere i ryggen, svarer Leffler.

– Men pandemien har avdekket hvor skjøre tidligere seire på fabrikknivå eller i tekstilsektoren er. Over natta ble håpet om økte minstelønninger nesten lagt i grus. Arbeidere med faste arbeidskontrakter ble plutselig arbeidsledige, og det ble mer seksuell trakassering, fortsetter hun.

– Hvordan vil dere i FIVH fortsette dette arbeidet nå?

– I samarbeid med Clean Clothes Campaign vil vi framover legge press på selskaper og fabrikkeiere for at tusenvis av oppsagte arbeidere, mange av dem fagforeningsaktivister, skal få sine jobber tilbake eller sikres kompensasjon hvis fabrikken de jobbet i har gått konkurs.

Åpenhetsloven trer i kraft

– Samtidig som utviklingen de seneste årene har gått i feil retning i både Myanmar, Pakistan og Malaysia, ifølge Global Rights Index, konstaterer dere i FIVH at det har vært en markant økning i eksporten av klær fra disse landene til Norge. Hvordan bør kleskjedene i Norge forholde seg til arbeidsforholdene i andre land?

– Ansvaret for anstendige arbeidsforhold hviler først og fremst på kleskjedene. De har stor makt, selv om de ofte nekter for det, svarer Leffler.

– Vi skal gjøre kleskjedene oppmerksomme på problemene og kreve at de framover har særlig fokus på retten til å organisere seg og å sikre at arbeidernes lønn blir utbetalt selv om produksjonen er ustabil nå grunnet pandemien.

– Det er helt avgjørende at alle selskaper, uansett bransje, bruker tiden før åpenhetsloven trer i kraft 1. juli i år, til å kartlegge de største problemene hos sine leverandører og finner løsninger på disse i samarbeid med relevante organisasjoner.

Den såkalte åpenhetsloven ble vedtatt av Stortinget i fjor og pålegger selskaper å være åpne om arbeidsforhold i leverandørkjedene i tillegg til at den stiller krav til hvordan selskapene skal jobbe for å sikre menneskerettigheter og arbeidsforhold i virksomheten og hos leverandører.

– Fagforeningsknusing, urettmessige oppsigelser, trakassering og mangel på skikkelige rømningsveier ved fabrikker … Alt skal kartlegges, forebygges og møtes med tiltak og langt større åpenhet. Denne loven har vi jobbet for i mange år, sier Leffler i FIVH.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Tor Sandberg

Journalist i Dagsavisen