Kan det bli folkeavstemning om Nord-Irland nå?

Hva har skjedd?

Det ble holdt valg til regionalforsamlingen i Nord-Irland torsdag 5. mai, samtidig med lokalvalg i store deler av Storbritannia. Det irske nasjonalistpartiet Sinn Féin vant valget i Nord-Irland. Sinn Féin var under konflikten i Nord-Irland den politiske fløyen til den paramilitære gruppen IRA. For første gang siden Nord-Irland ble dannet for 101 år siden, ble et nasjonalistisk parti, altså et parti som ønsker et samlet Irland, størst. Av 90 plasser fikk Sinn Féin 27, etterfulgt av DUP, som fikk 25. Det betyr også at Sinn Féin for første gang i historien har rett til å få førsteministeren i den nordirske regjeringen. Det er Michelle O’Neill som ligger an til den posten. Det er tidligere alltid unionister (partier som ønsker å beholde Nord-Irland i unionen med Storbritannia) som har hatt den øverste posten.

Hva skjer nå?

I første omgang må det dannes en provinsregjering i Nord-Irland. I henhold til prinsippet om maktdeling i Nord-Irland må både nasjonalistsiden og unionistsiden være representert i provinsregjeringen i Nord-Irland. Den ene siden må ha førsteministeren, og den andre må ha viseførsteministeren. Begge ministere har like mye makt, og den ene kan ikke trekke seg uten at den andre gjør det. Dette kom i stand som en del av fredsprosessen i Nord-Irland, som i 1998 resulterte i en fredsavtale etter tre tiår med konflikt. Tanken er at det er viktig at disse partene samarbeider. I praksis har det de siste årene betydd at det største unionistiske partiet, DUP, har hatt førsteministeren, mens det største nasjonalistiske partiet, Sinn Féin, har hatt viseførsteministeren.

Men det er allerede politisk krise i Nord-Irland. Arbeidet med å danne en ny provinsregjering skal starte denne uka, men DUP sa denne uka at partiet ikke vil gå inn i den nordirske regjeringen før deres bekymringer rundt den såkalte Nord-Irland-protokollen, en avtale med EU i forbindelse med brexit, er løst.

Hvis ingen provinsregjering er på plass innen seks måneder, må det holdes nyvalg, noe som vil føre til mer usikkerhet.

Hva er problemet nå?

DUP er ikke bare skeptisk til at Sinn Féin skal ha førsteministeren, partiet har også store problemer med Nord-Irland-protokollen. Protokollen ble forhandlet fram mellom Storbritannia og EU som en del av brexit, og skal hindre en «hard grense» mellom Nord-Irland og EU-landet Irland. Man ønsket ikke toll og kontroller ved den grensen med tanke på den tidligere konflikten i Nord-Irland. Dermed er det kontroll av varer som kommer inn til Nord-Irland fra resten av den britiske unionen, altså Storbritannia. DUP, som altså vil beholde Nord-Irlands tilhørighet i den britiske unionen, ønsker færrest mulig barrierer mot Storbritannia, og mener den nåværende ordningen undergraver Nord-Irlands plass i den britiske unionen.

Ifølge rapporter i britisk presse skal Storbritannias utenriksminister Liz Truss være i gang med å forberede et utkast til et forslag som vil skrote deler av Nord-Irland-protokollen, for å komme DUP i møte, men dette vil være brudd med avtalen med EU.

Nord-Irland-protokollen som kom i stand med brexitavtalen er omstridt fordi den nettopp omhandler kjernen av konflikten i Nord-Irland, nemlig splittelsen i synet på hvem Nord-Irland skal være sterkest knyttet til: Irland eller Storbritannia.

Vil det bli en folkeavstemning om gjenforening av Irland?

Sinn Féin har dette som mål. I valgkampprogrammet ba partiet regjeringene i Storbritannia og Irland om å sette en dato for en folkeavstemning om en eventuell gjenforening av Irland, altså om Nord-Irland skal bli en del av republikken Irland eller forbli en del av den britiske unionen. Men dette temaet var sterkt dysset ned i valgkampen, der levekostnader var den store saken.

Etter valget har partileder Mary Lou McDonald sagt at det innen fem år skal begynne å planlegges for folkeavstemning. Partiet har tidligere uttalt at det ønsker en folkeavstemning innen fem til ti år.

Hva skal til for at det skjer?

Det er fortsatt mange hindre i veien for dette. Provinsregjeringen i Nord-Irland kan ikke avgjøre det. Langfredagsavtalen, fredsavtalen fra 1998, fastslår at en folkeavstemning kan holdes, men at det kun er den britiske regjeringen som har myndighet til å bestemme det. Nord-Irland-minister Brandon Lewis sa søndag at han utelukket en slik folkeavstemning.

Men avtalen sier samtidig at dersom det noen gang virker sannsynlig at et flertall av velgerne ønsker at Nord-Irland skal slutte å være en del av den britiske unionen og heller bli en del av Irland, skal Nord-Irland-ministeren initiere en folkeavstemning. Spørsmålet er hva som skal ligge til grunn for den vurderingen. Ifølge eksperter vil det ikke holde med et valgresultat, men vedvarende flere målinger som viser et flertall for dette, skriver The Guardian.

Hva vil folk?

Målingene viser så langt ikke noe flertall for å bli en del av Irland, men mange målinger viser svært ulike resultater grunnet ulike metoder, påpeker professor John Garry ved Queen’s University Belfast. Blant annet viste en måling nylig at 49 prosent for å bli i den britiske unionen mens 41 prosent ville bli en del av Irland. En annen viste henholdsvis 55 prosent/33 prosent.

Samtidig har det over lang tid skjedd en demografisk endring i Nord-Irland, der personer med katolsk tilhørighet er blitt flere, mens folk med protestantisk tilhørighet er blitt færre. Stort sett har katolikker vært på siden som har ønsket et forent Irland (nasjonalister), mens protestanter har tilhørt unionistene. Det er ventet at det kanskje allerede i år vil være flere katolikker enn protestanter.

Men det er ingen automatikk i at tilhørighet fører med seg disse standpunktene. En av valgets store vinnere i år var Alliansepartiet, som verken hører til unionistisk eller nasjonalistisk side. Partiet gikk kraftig fram, og fikk 17 av 90 plasser. Særlig en del yngre velgere ønsker ikke lenger at nasjonalisme/unionisme skal definere politikken.

Siden 1998 har unionistpartiene gradvis fått færre plasser ved valgene som er blitt holdt i Nord-Irland, mens andelen for nasjonalistpartiene har holdt seg relativt stabile, viser en oversikt. Nå ligger begge på rundt 40 prosent. Derimot har partier som ikke har noen slik tilhørighet steget, særlig de siste ti årene, og utgjør nå rundt 20 prosent av plassene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Åsne Gullikstad

Journalist