Kampen om bynavnet

I 1924 var det 300 år siden kong Christian 4. grunnla byen med sitt navn. Nå satte navnestriden preg på selve byjubileet. Allerede i 1859 klaget historiker P.A. Munch på det «nye, selvopfundne og halvbarbariske navn Christiania», og i 1866 tok mannen bak det nynorske skriftspråket, Ivar Aasen, til orde for et navnebytte. Han mente Christiania var fremmed og slitsomt å skrive, og derfor fikk vanskelige forkortelser som Chra og Xania.

Fornorskningen av navnet, fra Ch til K, ble tatt i bruk av statlige myndigheter i 1877, men først tjue år senere av kommunen. Men målrørsla ønsket noe mer, de ønsket danskekongen vekk fra bynavnet. Navnet Oslo begynte å vokse fram som et alternativ.

Bondeungdomslaget ble stiftet i Kristiania i 1899 og ble en viktig aktør i kampen om byens navn. Samme år holdt Riksmålsforbundet et stort agitasjonsmøte på Eldorado kino. I 1913 ble det regelrette slagsmål mellom riksmålsungdom og målfolk da Det Norske Teatret åpnet dørene i Rosenkrantzgata 8. Målfolkets motpart var byborgerskapet, representert ved riksmålsfolket, men også dansketiden ble symbolet på en mørk tid for Norge. Slik gikk bynavnet rett inn i kjernen på målstrid og by mot bygd.

Les mer byhistorie: Kristianias siste offentlige henrettelse

Kaptein Marcus Thorvald Torkildsen satt i Aker kommunestyre for Samlingspartiet, et valgsamarbeid mellom Høyre, Moderate Venstre og mer liberale utbrytere fra Venstre. I 1907 foreslo han for Kristiania formannskap at «vort Landshovedstad faar tilbake sit gamle norske navn Oslo, istedenfor dette stygge, upraktiske, danske Kristiania. Bydelen Oslo maatte samtidig forandres til det populære ‘Gamlebyen’». Året etter forsøkte han på nytt sammen med flere, og ba om å få vekk Kristiania-navnet «dette gamle mørke fra vor Fornedrelsestid».

Samtidig sendte 330 lag av Noregs Ungdomslag inn signerte opprop for navneskifte. Kristiania formannskap tok nå tak i saken og ba Kristiania Handelskammer om en uttalelse. Handelskammeret mente et navnebytte ville føre til «megen forvirring og mange ulemper i byens handelsforbindelser med udlandet, foruden at en række institutioner af offentlig og privat natur har knyttet sin benævnelse til byens nuværende navn». I 1909 vedtok Formannskapet med fjorten mot fem stemmer å beholde Kristiania som navn på byen.

Les også: Hans Nielsen Hauge: Folkelig forkynner og fabrikant

Men krigen var ikke over! I 1919 kom saken opp på nytt, fremmet av Jørgen Løvland, kirke- og undervisningsminister fra Venstre. Han var leder for Noregs Mållag fra 1909–1912 og sto bak den obligatoriske skriftlige eksamenen i sidemål. Nå sto hovedstadens navn igjen på dagsorden. Saken kom opp i bystyret, og her var debatten følelsesladet. Mållagsfolk og sosialister sto sammen i ønsket om en folkelig språkdrakt, og fjerne sporene fra det danske eneveldet. Men forslaget ble stemt ned med 52 mot 29 stemmer.

Da Løvlands Venstre-regjering, ble byttet ut med en Høyre-regjering, var det fortsatt sterke krefter som arbeidet for navneskifte. Kommuneloven fra 1921 slo fast at byene kun hadde uttalelsesrett, og at beslutningen lå hos Stortinget. Målfolk fremmet saken på nytt, som igjen kom opp i bystyret januar 1924. Høyre anklaget nå kommunistene for å presse gjennom Oslo-navnet som en «seir for de radikale partier i by og paa land. Seiren skal symbolisere at arbeider og bonde har opdaget sine fælles interesser og over bymyren rækker hinanden haanden til samarbeide og kamp mot fælles fiender».

Høyre og Frisinnede Venstre bandt sine representanter til å stemme mot navneskifte, mens Venstre og Arbeiderpartiet bandt sine representanter for Oslo-navnet. Forslaget endte med 42 for og 42 mot, slik at ordførerens stemme avgjorde slaget. Fra galleriet ble det ropt «Oslo leve», men forslaget nedstemt. 11. juli 1924 vedtok Stortinget ved lov at Kristiania skulle hete Oslo fra 1. januar 1925.

Les også: Trond Giske: – Nei, det går jo ikke bra nok (+)

Les også: Kalle Moene: – Venstresida bør forenkle velferdsstaten (+)