Oslo

Kampen mot blodige skjorter i skolen

Opprørte arbeidere samlet seg på et massemøte i Folkets hus i 1912. De ville forby prylsstraffen i folkeskolen.

Tegning av en dame som står med ryggen til foren en gutt som klør seg i hodet.
Mens debatten om ris i skolen var blodig alvor for de som tok det opp, trykket ukepressen vitser om at læreren kjent guttene bedre bakfra enn forfra.
Johanne Bergkvist Historiker
Publisert Sist oppdatert

4. desember 1912 fylte Arbeiderpartiets kvinneforening i Kristiania Folkets hus med 200 kvinner og menn. Prylstraffen i folkeskolen sto på dagsorden. Formannen, Gunhild Ziener, ledet den livlige diskusjonen. Skolepioner og bystyremedlem for Arbeiderpartiet, Fernanda Nissen, snakket om den uheldige virkningen prylstraffen hadde på barna: «Pryl er ingen heldig opdragelsesmetode, det snarere en falliterklæring for skole og lærer». Hun mente at skolen nå bare så pryl «som et nødmiddel», men likevel at man ikke helt kunne unnvære bruken. Andre tok til orde mot forbud. En far uttalte, at det ikke var hyggelig se sine barn komme hjem fra skolen med «blodige skjorteflak». En annen far fortalte at barna hadde fått pryl på skolen, til tross for at han hadde fått løfte om, at barna skulle slippe straff.

Lovregulert

Medlem av tilsynet ved Ruseløkka skole, klinker Karl Wahl, fortalte at det ikke manglet eksempler på at prylsstraffen ble misbrukt: «Ved en av skolerne fik en gut ris, fordi han hadde været urolig i timen, og desuden skulde han sitte igjen. Men gutten var i fast plads, som han ikke kunde forsømme, og gik derfor. Saa fik han ris for det igjen. Han hadde stygge merker på kroppen». Han understrekt at mange lærere og lærerinner ikke selv hadde barn, og derfor ikke forsto at «man kan komme 10 gange længer med et venlig ord end med 10 slag ris». Fernanda Nissen erklærte at «hvis disse oplysninger var korrekte, vilde hun stemme for prylstraffens fjernelse helt fra folkeskolen».

Denne vinteren leverte flere av Arbeiderpartiets kvinneforeninger, fra Grønland til Uranienborg, protestbrev til skolestyret. Åtti kvinner sto enstemmig bak brevet fra Grønlands kvinneforening, signert av formann Nina Johansen: «Møtet uttaler sin dypeste misbilligelse av prylestraffens anvendelse i folkeskolen».

Skolens rolle var både å oppdra og undervise. Krav om lydighet sto sterkt. Selv om dovenskap og skulk kunne skjule både fattigdom og vanskelige forhold, førte det fortsatt til slag. Med Lov om Folkeskolen fra 1889 hadde den legemlige straffen blitt lovregulert. Straffen skulle godkjennes av medlærer, og ikke minst begrunnes. På papirer ble barna beskyttet mot uvilkårlig brutalitet. Men ris ble ikke gitt som «mammadask», men med full kraft. Barna kom hjem med «pløser og blodutredelser etter mishandlingen». Særlig arbeiderforeldrene murret, de opplevde at barna ble urettferdig behandlet. Minstekravet var at de ble informert om straffen, slik foreldremøtet ved Vålerenga skole krevde i november 1911.

Klaget

Anna Land fra Kvinneforeningen skrev en klage til skoleinspektøren om at atten elever i én klasse fikk pryl i klassens påsyn fordi seks hadde røyket én sigarett 26. november 1912. Overlæreren ved Grünerløkka skole, A. Haugerud, benektet i et lengre skriv at anklagen var sann, de gikk ikke alle i samme klasse.

Resultatet av alle klagene, var at Kristiania folkeskolers tilsynsutvalg krevde at skolestyret gikk gjennom protokollførte avstraffelser for perioden 1910-1912. Tallene viste at rundt 2,5 prosent av elevene ble refset med ris eller spanskrør hvert år, noen flere ganger. Tilsynsutvalget fulgte opp og skrev i 1915 til skolestyret at flertallet av byens foreldre var mot legemlig straff i skolen. De ba om at prylstraffen ble avskaffet i Kristiania, da det «i mange tilfælder skaper haardhet hos barnet og virker saaledes til at demoralisere i stedet for at opdra».

«God disciplin»

Skoleinspektør, Corneliussen, mente derimot at skolen trengte riset for å «gjennomføre god disciplin og sømmelig skik og orden», og slik ble det. 2. juni 1919 samlet Arbeiderpartiets kvinneforeningers fellesstyre seg om en ny protestskrivelse til Kristiania skolestyre, der de uttrykte sin «harme» mot at lærerne fortsatt kunne «straffe skolebarna kropslig». Først i 1936 ble prylstraffen i skolen forbudt.

--

Kilder:

--

Bilde av et utsnitt fra en bok «Peder Andersen i Taarnsmuget».
Trusselen om ris for skulk og løgn var overhengende for barna. «Er Peder Andersen ikke paa skolen i dag? Spør Lærerinden, da den store Protokollen blir bragt ind i Klassen, og hun skal indføre Forsømmelserne», slik starter Wenche Sivles fortelling «Peder Andersen i Taarnsmuget», gutten som forsømmer skolen.
Barnetoget på vei nedover Karl Johans gate.
Motstanden mot legemstraff ble en viktig sak for arbeiderkvinnene. Her går kvinner og barn i det første 1. mai-toget opp Karl Johans gate 1915.


Illustrasjonsbilde av lærer og elever stående ved pulten foran tavlen i klasserommet
«Man kan komme 10 gange længer med et venlig ord end med 10 slag ris» mente medlem av tilsynet ved Ruseløkka skole, klinker Karl Wahl. Illustrasjonsbilde av lærer og elever ved Hersleb skole 1936.
Bildet viser Arbeiderpartiets speidere 1920- 1930 stående på rad og rekke.
Særlig arbeiderbarna ble utsatt for straff med spanskrør og ris, noe som vakte harme blant foreldrene. Bildet viser Arbeiderpartiets speidere 1920- 1930.
Bildet viser barn stående vendt mot kamera foran Grønlands kirke. Trikkeskinner i forgrunnen.
Grønland Kvinneforening var pådrivere for å fjerne prylstraffen i skolen. Bildet viser barn foran Grønlands kirke i Grønlandsleiret 34. Grønland skole, senere Oslo kommunale husmorskole, i bakgrunnen.
Fernanda Nissen stående i hagen foran huset.
Kvinnesakskvinne, skolepioner og bystyremedlem for Arbeiderpartiet, Fernanda Nissen mente prylstraffen var en «falliterklæring for skole og lærer». Her avbildet foran huset hun bodde i Briskebyveien 34 mellom 1917 og 1920.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Johanne Bergkvist
Historiker i Oslo byarkiv
skole nyheter byhistorie barn arbeiderpartiet oslo
Powered by Labrador CMS