Kamp mot apartheid fra sykesenga og på brygga

I juni 1964 stilte Turid Evang spørsmål i bystyret «Bruker Oslo kommune frukt eller andre varer av sørafrikansk opprinnelse?» Statistisk kontor opplyste at det i 1962 ble innført frisk frukt, grønnsaker, nøtter og hermetisk frukt til Norge for tjue millioner kroner. En femtedel av dette ble omsatt i Oslo. Finansrådmann Egil Storstein ringte selv rundt til de ulike anstalthusholdningene i kommunen for å undersøke om hva som kom fra apartheidregimet. Ullevål sykehus opplyste at de hadde sluttet å kjøpe sørafrikanske varer, men at det i ett tilfelle likevel ble «'lurt’ inn et mindre parti sørafrikanske appelsiner».

Det ble oppdaget da en pasient ved sykehusets psykiatriske avdeling klaget. Sykehuset brøt da avtalen med leverandøren. Heller ikke Aker sykehus, Dikemark eller Vardåsen tok imot sørafrikanske varer. Kommunekjøkkenet, som leverte til byens skoler, aldershjem og daginstitusjoner, opplyste også om at de førte nøye tilsyn med at de ikke brukte varer fra Sør-Afrika.

Raselover

LO vedtok boikott av sørafrikanske varer i 1960, og i juli dette året skrev Norges Handels og Sjøfartstidende at Norge var det eneste europeiske landet med en effektiv boikott-kampanje. Bakgrunnen for boikotten var innføringen av apartheid i Sør-Afrika i 1948. Strenger raselover forbød ekteskap mellom personer av ulik farge.

Millioner av afrikanere ble tvangsflyttet, hindret i å bevege seg fritt eller ta utdanning. I 1960 ble kommunistpartiet og African National Congress (ANC) forbudt. Dette førte til nye internasjonale protester. 1. mai-toget i Oslo gikk med parolen «Vi fordømmer raseterroren i Sør-Afrika! Vi krever respekt for menneskeverdet uansett farge!»

Året før hadde sørafrikanske Hans Beukes blitt invitert til Norge av Studentersamfundet for å studere ved Universitetet i Oslo. Som svart ble han nektet av sørafrikanske myndigheter å studere, også i utlandet. Han ble fratatt passet, men klarte å komme seg til Norge.

I oktober 1959 ble Saga kino fylt med skuespillere og artister som Anne Brown, Per Abel, Alfred Maurstad, Kari Simonsen og Espen Skjønberg for å samle inn penger til å ta imot en sørafrikansk student til. Den amerikanske sangeren Ruth Reese laget et turnéprogram med protestsanger.

Demonstrasjoner

I 1963 gikk Hans Beukes med flere sørafrikanske studenter i lenker i 1. mai-toget i Oslo for å vise sin avsky mot apartheidregimet. Bare måneden før innførte det hvite regimet nye undertrykkende lover som utløste demonstrasjoner over hele verden. Oslo-butikker satte opp skilt i vinduet der de forsikret om at de ikke førte sørafrikanske varer.

På havna var det demonstrasjoner mot Banan-Mathiessen og Gartnerhallen og andre som førte inn frukt og varer fra apartheidregimet. Havnearbeiderne ved Oslo havn nektet å losse varer, men ble presset til det da rederiene truet med å gjøre dem personlig erstatningspliktige.

13. mai 1964 ble Davis Cup i tennis avholdt der et kritthvitt lag fra Sør-Afrika spilte mot Norge på Madserud tennisanlegg i Hyllveien 5 på Skøyen. Norges idrettsforbund hadde bedt Tennisforbundet om å ikke gjennomføre kampen siden svarte idrettsutøvere ikke fikk delta, men presidenten i Tennisforbundet, Jan Staubo, sørget for at de spilte likevel.

Demonstrasjoner var forbudt under turneringen, så 200 apartheid-motstandere kjøpte billett til åpningskampen og fylte tribunen. Da kampen var i gang begynte de å kaste svarte tennisballer ut på banen før de gikk ned på banen og satte seg foran spillerne. Politiet slepte demonstrantene av banen, og dagen etter ble kampen spilt på en privat tennisbane lukket for publikum.

Norsk handel med Sør-Afrika varte fram til 1987 da Stortinget vedtok Lov om økonomisk boikott av Sør-Afrika og Namibia for å bekjempe apartheid, bare få år før apartheidlovene ble opphevet.