Ikke en Sanger, men en Sangerinde

Høsten 1863 opptrådte et sangerselskap i Christiania, leda av en polsk herre ved navn Lobinsky. Dette var under den polske Januaroppstanden, hvor innbyggere i Polen og nabolanda prøvde å fri seg fra russisk overherredømme. Lobinsky fortalte at han ville reise hjem til Polen for å slåss. Men når Lobinsky dro videre var det ikke lenger enn til Fredrikstad.

Avisene fortalte at han var en flørtete type, og at han hadde draget. Han hadde kjæreste i Christiania, men i Fredrikstad forlot ei jente kjæresten sin for ham. Ei skillingsvise som ble skrevet om ham konstaterte at «Damerne liker Polakke» og at «Han tog for sig».

Folk begynte å snakke seg imellom, både om utroskapen og at han ikke hadde reist tilbake til Polen. Var han ikke patriot? Skulle han ikke ta del i selvstendighetskampen? Etter hvert begynte også noen å lure på om han faktisk var den han utga seg for. Politiet bestemte seg for å undersøke saken. De konstaterte at «Lobinsky ikke var en Sanger, men - en Sangerinde»

Transpersoner

I dag kjenner alle ordet transperson, men Lobinsky og sangerselskapet opptrådte hele 60 år før slike begreper ble funnet opp. Likevel fantes naturligvis mennesker som syntes det var vanskelig å leve med kroppen de var født med og kjønnsrollene de ble forventa å tre inn i.

Mange levde det aldri ut, men vi har også eksempler på folk som levde hele voksenlivet som sitt foretrukne kjønn. Lobinsky valgte å leve som mann. Å leve slik over tid krevde dedikasjon og overbevisning, og faren for å bli avslørt var alltid til stede. Det var det som skjedde i Fredrikstad.

Når folk lurte på hvorfor, måtte han gi et svar som folk flest ikke syntes var for merkelig. Lobinsky sa at han brukte mannsklær for å «værge sig mod paatrængende personligheder». Avisa må ha trodd på forklaringa, for de konstaterte at mannsklærne hans ikke skyldes «noget Bizarreri».

Ikke forbudt i Norge

I mange land var det forbudt å kle seg som et annen kjønn enn man var født som. Slik var det ikke i Norge. Det næreste man kom var et forbud mot å forkle seg. Men er man forkledt bare fordi man går i mannsklær? Ikke nødvendigvis. Er man forkledt om man også bruker et mannsnavn? Kanskje.

Menn og kvinner hadde ulike rettigheter på midten av 1800-tallet. Kanskje ble det først ugreit om man skaffa seg rettigheter man ellers ikke ville hatt.

Politiet ba ikke Lobinsky om å skifte klær, men lokale myndigheter syntes situasjonen var så komplisert at de ba ham om å reise videre. Da han dro var han «fremdeles i Herreklæder, ganske rolig, som om Intet var passeret, pasiarede med sine gamle Bekiendte, slog med sin Spadserstok og tændte sin Cigar, efter at være kommen ombord»

Etterpå

Sangerselskapet fortsatte å turnere med Lobinsky som direktør. For å ikke bli beskyldt for å forkle seg på en ugrei måte, begynte de å bruke kostymene som varemerke. Etter hvert søkte etter flere kvinnelige medlemmer, annonserte da med at alle «Damerne optræder i Costume».

I 1866 kom en overraskende notis i Christiania Intelligentssedler. Lobinsky, som må ha vært et kjent navn på dette tidspunktet, fortalte at han ville forlate landet og legge artistlivet bak seg. Fordi han trengte penger til reisen ville han for en gangs skuld «Optræde i Dame-Kostume».

Han forlot nok landet etterpå. Han reiste neppe hjem til Polen, selv om det var det han sa han skulle. Ti år senere traff ei norsk dame ham i New York. Han hadde bytta bransje og levde av å «handle med Cigarer og tobak. Hendes forkjærlighed for Mandfolkedragt gjør sig ogsaa her i Landet giældende, thi endnu gaar hun i et par ‘Unævnelige’, og Bonjouren, Floshatten og Spadserstokken mangler ikke.»