– I ti år har jeg båret på mine sår. Sår som vil gro, men aldri gro igjen

Lejla var AUF-leder i Fredrikstad og medlem i AUF Østfold. Engasjementet for andre og arbeidet mot urett sto sterkt i hennes unge liv, sa mamma Yrfet Selaci sin minnetale.

– Hun ønsket å oppnå store ting. Studere, møte ungdommer fra hele verden og hjelpe foreldreløse barn. Alle barn skulle ha det like bra mente hun. Lejla var ikke gammel før hun så, og var opptatt av, hvordan andre mennesker hadde det. I vennekretsen hadde hun stor tillit og var opptatt av å løse konflikter. Et godt og fungerende velferdssamfunn var også det som preget hennes politiske arbeid i AUF.

Nettene er mørke

De fremmøtte under minnemarkeringen i Lykkebergparken opplevde at verden sto stille, når Yrfet Selaci holdt minnetalen for sin drepte datter.

– I ti år har jeg båret på mine sår, sår som vil gro, men aldri gro igjen. Du forsvant ikke, men ble røvet bort fra din fremtid og dine drømmer. Du kom til verden som en solstråle, og jeg følte at hele verden var min. Du var min engel, min «søster» og til og med til tider som en mor.

– Følelsen for i ti år siden når jeg forsto hva som hadde skjedd, husker jeg som kald og nummen. Hele verden raste. Savnet og sorgen er stor – nettene mørke.

– Min oppfordring er: Vis kjærlighet. I stedet for å ta, gi tilbake. Lejla: – mamma, pappa og dine brødre vil alltid elske deg! Vi savner deg vår engel.

Lejla var en solstråle

Arven etter 22. juli skapes ikke i taler, den skapes i handling, sa leder i Fredrikstad og Hvaler AUF, Isak Hagaseth Mydskes i sin minnetale.

– Lejla og Andrine var med i Fredrikstad AUF. Lejla som lokallagsleder og glødende engasjert for de svakeste i samfunnet. En solstråle, en som så dem rundt seg. Andrine var nestleder, hun var en pliktoppfyllende gladjente som så det gode i mennesket. De vil alltid være savnet og aldri bli glemt, vi skal snakke om dem, hvem de var, hva de kjempet for og hvorfor de døde.

– Vi ble angrepet siden vi står for mangfold, likeverd og solidaritet. Nå skal vi fortsette å kjempe for disse verdiene. det skylder vi de som døde.

Åpen kirke

Tiårsdagen etter terrorangrepet og massakreringen på Utøya markeres hele dagen. I Fredrikstad domkirke kunne besøkende allerede fra klokken 09:00 være med på samlinger rundt lysgloben i kirken. På kvelden det livssynsåpne arrangementet «En himmel full av stjerner». Hvor Fredrikstad kommune, Dialogforum Østfold, Al-Huda og Masjid, Darussalam Moskeer, Den norske kirke i Fredrikstad, Borg bispedømme og Human-Etisk Forbund i Fredrikstad står som arrangør.

Diakon i Fredrikstad domkirke, Ann Christin Arneberg Nicolaysen, var opptatt av at barna skulle få komme inn i kirken.

– Allerede klokken 09:00 deltok 20 mennesker på samlingen her i Domkirken, og mange barn. Jeg synes det både er viktig og fint at alle får mulighet til å delta i minnesamlingene.

Leder i Fredrikstad og Hvaler AUF, Isak Hagaseth Mydskes tale ved minnemarkeringen:

I dag er det 10 år siden 22 juli 2011, det er 10 år siden den solfylte torsdagen ble til den regntunge fredagen, det er så lenge men så kort. Vi som husker dagen kommer aldri til å glemme den, men mange vokser opp uten å huske den i det hele tatt. Hele Norge ga et løfte etter 22. juli, vi ga et løfte til hverandre, om å aldri la noe slikt skje igjen. Vi minnes fortsatt de vi mistet, de 69 kameratene som døde på Utøya skal aldri forsvinne fra AUF sitt hjerte, og vi vil alltid si navnene deres. Samtidig så må vi kjempe for det de døde for, vi må skape et samfunn der alle blir sett og inkludert, vi må skape et samfunn fylt av solidaritet og nestekjærlighet. Arven etter 22. juli skapes ikke i taler, den skapes i handling.

Når skuddene hadde stilnet så var 69 mennesker døde, seks av den var fra Østfold, Det var Lejla, Andrine, Eva Kathinka, Bendik, Andreas og Elisabeth. Lejla og Andrine var med i Fredrikstad AUF, Lejla var lokallagsleder, hun var glødende engasjert for de svakeste i samfunnet. En solstråle, en som så de rundt seg. Andrine var nestleder, hun var en pliktoppfyllende gladjente som så det gode i mennesket. De vil alltid være savnet og aldri bli glemt, vi skal snakke om de, hvem de var, hva de kjempet for og hvorfor de døde.

For disse 69 kameratene ble ikke truffet av en tsunami eller et jordskjelv, det var et høyreekstremt terrorangrep rettet mot AUF og Ap. Vi ble angrepet siden vi står for mangfold, likeverd og solidaritet. Nå skal vi fortsette å kjempe for disse verdiene. det skylder vi de som døde.

Etter terroren, så var det hundrevis av overlevende og pårørende som sto igjen. Fysiske og psykiske skader har endret mennesker og altfor mange har fått manglende hjelp. Mange er uføre, har psykiske problemer eller blir utsatt for hets. Jeg vil si at vi må tenke oss litt om, etter 10 år så blir overlevende hetset, bedt om å komme over traumene sine eller så blir man beskyldt for å utnytte det politisk. Undersøkelser av de overlevende og pårørende viser at samfunnet har sviktet. Oppfølging må skje over tid og være forutsigbar, og vi må anerkjenne at flere ikke har fått hjelpen de burde ha fått.

Når 10 år har gått så må vi stoppe opp og tenke, i hvilken retning har samfunnet beveget seg? Etter at vi sa aldri mer så skjedde det igjen i Al Noor moskeen i 2019, etter at vi sa aldri mer så har hetsen mot arbeiderpartiet og AUF økt og etter at vi sa aldri mer så opplever mange at de ordene nesten er glemt. Hat og konspirasjoner spres på Facebook, uten at det blir tatt klart avstand fra og uten at det blir satt en tydelig strek fra landets ledere. Noen ganger kan man ikke være nøytral og prøve å unngå alle diskusjoner, noen ganger må man bare si ifra.

AUF og Ap har brukt lang tid på å prosessere terroren, og vi ønsker å ha en større diskusjon om dette. Ekstremister oppstår ikke i et vakuum, de vokser opp blant oss og går i våre klasserom. Vi må skape et samfunn der alle blir med i fellesskapet, og vi må se nøye igjennom retorikken og debatten som kan virke radikaliserende. Vi har bydd opp til diskusjon, men vi kan ikke gjøre det alene. Ungdomspartier, moderpartier og vanlige folk må også delta. Alle må ta den samtalen med den kameraten som holder på å gå feil vei, og vi må snakke om det sånn at også neste generasjon skjønner hva som skjedde. Skolen, middagsbordet, partimøter, alt er steder der man tar oppgjør med tankegodset som forårsaket dette massemordet.

18 juli 2011 så avduket AUF en minneplakett for de AUF-erne som døde i kampen mot de spanske fascistene, rett etterpå ble vi angrepet av høyreekstreme krefter. AUF har alltid kjempet mot høyreekstremismen, og det skal vi fortsatt gjøre. Den 22 juli 2011 mistet vi mange talenter, men også venner, kjærester og kollegaer. 10 år er gått, men det er fortsatt mye som står igjen, mange som trenger hjelp, mange temaer som ikke er diskutert godt nok, mange som ikke har lært hva som skjedde.

Vi skal aldri glemme hva vi er til for, Vi er til for mangfold, for fellesskap og solidaritet. Etter 22. juli så fikk vi en plikt, en plikt for å videreføre de verdiene så mange døde for. Vi skal alltid kjempe for verdiene som Andrine og Lejla brant for, og vi må alle gjøre det vi kan for å ta kampen hver eneste dag. 10 år er gått, men Vi skal aldri tie, vi skal aldri glemme og vi skal aldri stoppe kampen.

Arbeiderpartiets fungerende ordfører, Siri Martinsens tale ved minnemarkeringen:

Kjære alle sammen- velkommen til denne markeringen av 22. juli – ti år etter.

22. juli. På morgenen for ti år siden var det bare en dato. 22. juli. En fredag i fellesferien. En fredag da mange hadde ferie, var på stranda, nøt en softis på Flora, var ute med båten eller koset seg på brygga. 22. juli.

Klokken 15.25 for ti år siden ble 22. juli brått og brutalt så mye mer. 22. juli blir aldri igjen bare en dato. 22. juli er ikke lengre bare et ark i kalenderen vi blar over, eller et tall på mobilen vi scroller forbi. 22. juli symboliserer tap, det symboliserer konsekvensene av uimotsagt hat, det symboliserer at vi ikke må tie.

Vi skal aldri glemme 22. juli. Vi skal huske.

Vi skal huske ungdommene som var på sommerleir på Utøya. Jeg tror de fleste husker hva vi gjorde og var den dagen. Jeg var fylkessekretær for Østfold Arbeiderpartiet den gangen for ti år siden. Jeg husker nøyaktig hva jeg hadde på meg og hvor jeg stod når den første telefonen ringte. Jeg husker jeg ble fortalt at noen skyter på Utøya. Jeg husker at jeg så ungdommene i hodet mitt med det samme, de kjente ansiktene som var til stede fra Østfold. De ungdommene som satt med beina i kors på AUF- møte, spiste pizza, lo, diskuterte, støttet hverandre og var forventningsfulle til verden og fremtiden. Jeg husker leder Lejla Selaci og nestleder Andrine Bakkene Espeland.

Vi skal huske hva som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya ettermiddagen 22. juli 2011. Vi skal huske at terroristen hadde planlagt massedrap. Åtte personer ble drept da bilbomben eksploderte utenfor regjeringskvartalet. På Utøya ble 69 personer skutt og drept. Vi skal huske at vi mistet 77 familiemedlemmer, sønner, døtre, mødre, fedre og venner den dagen. Vi skal også huske de fysiske og psykiske arrene til de som sitter igjen, både de som overlevde og nært berørte.

Vi skal huske begrunnelsen terroristen oppga for at han tok 77 liv. Vi skal huske at han tok fra oss 77 familiemedlemmer, sønner, døtre, mødre, fedre og venner. Han har høyreekstremistiske holdninger på den ytterste politiske høyre siden. Vi skal huske hans høyreekstreme og fiendtlige politiske motiver.

Vi skal huske hvordan vi responderte på terrorhandlingen i dagene etter 22. juli for ti år siden. Vi skal huske hvordan vi svarte med kjærlighet. Hvordan Norge fikk et nytt ord i dagene etter den fryktelige dagen – ordet rosetog. Jeg husker hvordan denne parken var fylt av roser og fakler mandagen etter den fryktelige fredagen. Vi skal huske kjærligheten.

Vi skal huske hvordan vi lovet å ta et oppgjør med fordommer, hatefulle ytringer og høyreekstremisme. Vi skal huske at vi lovet å ikke tie. Det betyr kanskje å løfte det røde kortet når noen på skolen, jobben, ved søndagsmiddagen, på guttetur eller i syklubben uttaler seg i negative ordelag om minoriteter. Det betyr kanskje å svare ut en kommentar på Facebook. Det betyr kanskje å ta til motmæle fra talerskolen, å skrive leserbrev eller engasjere seg på andre måter.

Det kan være ubehagelig. Men ikke så ubehagelig som å bli jaget av en terrorist med skytevåpen. Det er ikke så ubehagelig som å miste noen en elsker. Vi skal huske hvordan vi kan sette en stopper for fordommer og ta kampen mot høyreekstremisme.

Vi skal huske de vi mistet, vi skal huske hvorfor vi mistet dem og vi skal huske at vi må kjempe videre og vi er langt fra i mål.

Vi skal aldri glemme. Vi skal huske.

Tomm Pentz Pedersen

Journalist