Henriette Steenstrup: – Er det noen barn skal såre, så er det mora si!

Hvem: Henriette Steenstrup (46)

Hva: Skuespiller

Hvorfor: Serieskaper og hovedrolle i den nye Viaplay-serien «Pørni»

Hei Henriette! Hvorfor ville du lage «Pørni»?

– Jeg hadde lyst å skrive noe som både var litt gøy og litt trist. Jeg er jo barn av 90-tallet, og har sikkert sett litt for mange Hugh Grant-filmer. Jeg er så svak for emo!

Den handler jo på mange måter om familieliv. Hvorfor skrive om det?

– Det området i livet som genererer mest opp og ned for meg er jo inni de nærmeste relasjonene. Familie er et bra sted for et drama. Jeg tenkte også det var gøy å lage noe for voksne, som har voksne problemer.

Når jeg ser på tenker jeg raskt at det handler litt om ditt liv. Hvor mye av Henriette er det i serien?

– Det er helt klart en karakter, Pørni er ikke meg. Men jeg har også veldig dårlige knær, og et forhold til bilen min som den skulle vært en slags hytte. Og jeg har barn jeg av og til ikke skjønner meg helt på. Men hun er ikke meg! Hun er faktisk litt som jeg skulle ønske at jeg var.

Å, hvordan da?

– Jeg hadde aldri klart å være så grenseoverskridende som hun av og til er. Men det er sånn jeg kan drømme litt om å klare å gjøre. Jeg har nok litt mer kontroll på temperamentet enn henne.

Også jobber hun i barnevernet?

– Ja. Hun ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Det er ikke sånn at jeg er kjip, men Pørni strekker seg veldig langt. Og det er det veldig mange som gjør. Hun kunne like godt jobbet som lærer eller sykepleier – de er alle yrker man gjerne har fordi man vil gjøre noe for noen andre. Jeg beundrer de som står i veldig mye, og orker det. Jeg tror ikke jeg kunne gjort det sjøl.

Tenåringsdatteren i serien minner meg om hvor fryktelig jeg var mot min mamma. Pørni overkjøres ganske grundig av barna sine?

– Ha ha! Man skal tåle ganske mye av ungene sine, da. Det er ikke en tenårings oppgave å tenke «nå håper jeg ikke at jeg såret moren min». Er det noen barn skal såre, så er det mora si!

Det handler kanskje om at barn ikke skjønner at foreldre er ekte, selvstendige mennesker?

– Ja. Barna vet ikke at du kommer rett fra jobb og er sliten, eller har med deg det ene eller andre idet du kommer inn døra. Men det er bra. Barn skal få lov å bare bry seg om seg selv og vennene sine. Da får du ikke alltid applaus eller gode kritikker. Av og til ønsker man seg det, og man får det jo også, i små glimt. Det holder det, egentlig, for det er så fint når det dukker opp.

Men noen mener jo vi er blitt for gode venner med barna?

– Jeg er det sjøl, jeg. Men ja, det er komplisert. Du skal både være grensesetter, men også det mennesket de kommer til hvis det er noe. Men jeg er ingen mammaekspert, det i serien er jo rene observasjoner. Jeg synes mange foreldre gjør en helt vill innsats for ungene, og det skal man ikke kjefte på dem for.

Hva var den største utfordringa ved å lage serien?

– Det var viktig for meg å framstille ungdommen troverdig. Ikke på en sånn klisjé-amerikansk måte der de bare er stereotypene «baben» eller «nørden». Men ekte folk. Også var det viktig at det oppleves riktig det som skjer på jobben i barnevernet – at du kan få et glimt inn i hvordan det kan være. At det oppleves sant.

Har du fått respons av folk som jobber i barnevernet da?

– Masse, det er helt overveldende. Det gjør meg så glad.

Noen som er sinte?

– Nei, men det kan komme.

Noen faste spørsmål. Hva gjør du når du skeier ut?

– Nettshopping på XXL. «Å herregud, en våtdrakt for 799?». Det trenger jo ungene en eller annen gang!

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

Mannen min. Nå har vi jo egentlig vært innestengt i over ett år, så jeg kan si det med hånden på hjertet.

Selma Moren

Journalist og debattansvarlig i Dagsavisen