– Har blitt spurt flere ganger, nå var det riktig

Hvem: Mia Gundersen (61)

Hva: Deltar på årets Stjernekamp, som har premiere på NRK 2. september. Har ellers vært i rampelyset som skuespiller, musiker og TV-profil i en årrekke.

– Så spennende at du skal være med i Stjernekamp. Sa du ja med én gang da du ble spurt?

– Jeg har faktisk blitt spurt flere år på rad, men jeg har ikke følt at det var noe for meg. Masse usikkerhet. Men så gjorde jeg Sister Act, som ble en kjempesuksess for meg. Da kjente jeg at nå ville jeg hoppe i Stjernekamp også. Jeg har jo sunget mange stilarter gjennom årene. Jeg føler meg ganske sikker på åpningsnummeret mitt. Jeg håper folk stemmer på meg.

– I Stjernekamp kjemper man om å bli «Norges ultimate entertainer». Er ikke du det allerede? Du har jo gjort og vært med på alt?

– Jo, sånt sett er jeg ikke med for å bevise hva jeg kan. Jeg har vært med i denne bransjen tiår etter tiår, men det er ikke alle som vet at jeg synger. Jeg har sittet ti sesonger som dommer på Norske Talenter. Det finnes mange unge der ute som ikke vet hvorfor jeg sitter som dommer der. For meg handler det om å vise dem hvem jeg er. Rett og slett vise den yngre generasjonen hvem Mia Gundersen er, og reintrodusere meg til ungdommen.

– Hva tenker du om de andre deltakerne? Hvem er dine tøffeste konkurrenter?

– Det er veldig mange dyktige folk som er med. Konkurransen er beinhard. Men jeg tror jeg drar med meg noe annet enn mange av de andre.

– Som hva da?

– Tone Damli har en personlig musikkarriere, men jeg har gjort mye forskjellig. Jeg har vært innom de fleste stilartene vi skal framføre på Stjernekamp, utenom opera og hiphop. Eller, jeg er ikke så helt ukjent med hiphop heller. Jeg gjorde det på Barne-TV for lenge siden, men det er jo ikke noe jeg har gjort mye i det hele tatt.

– Er du en av favorittene?

– Nei, det vet jeg ikke. Det er mange som ikke vet hva jeg står for. Jeg tror folk blir overrasket. Det skremmer meg ikke å framføre mange ulike sjangre. Jeg håper jeg kan få gjøre så mange som mulig. Derfor håper jeg å få være med så lenge jeg kan.

– Hvilke sjangre gleder du deg mest til?

– Jeg gleder meg veldig til å vise fram den første sangen, «Don’t cry for me Argentina». Jeg var den første Evita-en i Norge. Derfor valgte jeg den. Så blir det rock. Totalt annerledes. Hvilken låt det blir, er hemmelig.

– Har du øvd mye?

– Jada. Jeg står hjemme og holder på. Dørene åpne. Enten til naboen skrekk eller glede. Jeg vet ikke. Ingen har sagt noe. Naboene er nok vant med at jeg jobber med ett eller annet.

– Hvordan er egentlig Stjernekamp-hverdagen? Ta oss med bak kulissene, hvordan ser en vanlig dag ut?

– Det er full øving. Jeg har et oppvarmingsprogram. Stemmen må preppes. Så må det øves mye på tekst. Jeg må huske hva jeg skal synge. Det må øves på de ulike sangteknikkene. Opera må jeg øve mye på. Så har jeg valgt en litt overmodig rap, men jeg har ikke gitt opp av den grunn. Rapping er noe annet. Man må klare å spytte tekst. Man jobber mye med tunge og stemmebånd, bevegelse av munn og tunge og bevegelser. Men jeg er ikke der at jeg kommer med capsen bak-fram.

– Hva er triksene for å sjarmere det norske folk?

– Vær deg selv. Gjør det beste du kan, slik at du selv blir fornøyd.

– Å sjarmere publikum fra scenen, er det noe forskjell på hva som funker i Norge og utlandet?

– Det er nok den samme koden overalt, tror jeg. Men det som ikke funker i Norge, er å ha stjernenykker uten sjarm. Det går ikke hjem til det norske folk. Vi har beina godt planta på jorda. Å sammenligne en karriere i denne bransjen i Norge og USA er to helt forskjellige ting.

– Plutselig vil vi vite hvilken bok som har betydd mest for deg?

– Oi, jeg er ikke en storleser. Jeg er mer dokumentarorientert. Jeg ser utrolig mange dokumentarer, og elsker å dypdykke i forskning. Men, men bok ja. Det må bli min egen biografi. Det er livet mitt fram til 2008 i de permene. Jeg jobbet så mye med den, så det er klart den har betydd mye.

– Hvordan skeier du ut?

– Åh, herlighet! Det gjør jeg sammen med kjæresten min titt og ofte. Jeg har funnet med en som også liker å skeie ut. Vi liker å ta oss en fest sammen, gjerne bare oss to. Da slår vi ut håret. Vi har det veldig festlig sammen. Men det blir ikke like mange utskeielser, fordi jeg var nettopp med på «16 ukers helvete», så det går ganske mye i trening også.

– Ditt beste minne fra dine år i underholdningsbransjen?

– Oi, oi, oi. Ja … (lang pause). Du, jeg har vært med så utrolig lenge. Mitt beste minne er da jeg fikk spille Eliza i My Fair Lady på Rogaland Teater. Jeg hadde egentlig gitt opp teater. Siden jeg hadde sluttet skolen som 15-åring, tenkte jeg at det var umulig å gå på teaterskolen. Derfor satset jeg på musikk. Jeg søkte kommunen om å få lærlingstipend på Rogaland Teater, men jeg fikk avslag. Universet ville meg likevel vel da de så etter Eliza, og valget falt på meg. Da snudde alt for meg. Drømmen, som jeg hadde hatt siden jeg var sju år, gikk i oppfyllelse.

– Er det noe du angrer på livet? Noe du ville gjort om?

– Nei, jeg har ikke noe som jeg tenker «det skulle jeg aldri ha gjort». Men jeg skulle ønske at jeg forsto tidligere at jeg var «bra nok». At jeg ikke pisket meg selv så mye som jeg har gjort opp gjennom årene. Det er ikke noe å angre på. Det er mer en forståelse. Erfaring. Det hadde vært mer behagelig å sluppet å gå rundt og være så tøff med seg selv.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Haha! Ja, nå begynner jeg å tenke all slags løye. På nåværende tidspunkt må det bli min kjæresten, Alexander. Vi hadde fått tiden til å gå. Det er mange jeg kunne valgt, Dalai Lama, Mahatma Gandhi, men det hadde vært litt stivt også. Jeg ville jo hatt det kjekt i denne heisen, så da må det bli Alexander.